Godt å være norsk.... i utland!

Her går det strålende godt med alle sammen. Vi koser oss som bare det, og det er godt å vite at hele familien er samlet. Diskusjoner på høyt og lavt nivå, og masse latterkuler. Akkurat som gamle dager. Vi savner en person da... Camilla! Når vi skal ha opptelling rindt oss, kommer vi ikke lenger enn til seks personer, og det er selvfølgelig en person mindre enn det vi har vært siden oktober 2005! Menmen, slik er livet for studenter!

På lørdagsformiddagen sjekket vi ut av det fine motellet vårt, neeei.. Det er noe jeg må fortelle først. Akkurat i det jeg sto opp om morgenen så jeg mamma og pappa tusle ute på plassen foran motellet, og plutselig var de borte. 'Jaha', tenkte jeg, og etter tre kvarters tid var de tilbake. Vi lurte på hvor de hadde vært, og jeg fikk sjokk. Pappa hadde nemlig tatt bilnøklene, og først satt seg på feil side av bilen før han startet bilen. Mamma og pappa satte kursen mot downtown i Napiert for å handle inn til mat. De hadde ikke kræsjet, og de hadde heller ikke utsatt seg for noe som helst fare. Takk og lov for at det var tidlig på dagen.

Etter frokost satte vi kursen mot et aquarium. Det var kjekt og se på alle fiskene, og ikke minst en kjempeskilpadde! Den var diiiger, med stor D! Ja, vi fikk nesten sjokk! Vi fikk også gå igjennom en tunnell med fisker over hodet vårt, til og med hai! Da var vi hvite i ansiktet en stund, spesielt en med navn IVAR! Ja, sjølen sjøl, var nok litt i det hviteste laget der inne.

Etter en stor is og litt gåing på strandpromenaden, pluss shopping tok vi den svingete turen over til Gisborne. Det var på ingen måte en hyggelig tur. Og konklusjonen var at vi skal ikke skal klage på svingete veier i Norge. Ole Gunnar måtte finne spyposen, og fylte halve posen, men etterpå var formen mye bedre, og han fikk til og med Andreas plass, VIP-plassen ved siden av sjåføren.

Vel fremme i Gisborne fant vi hotellet vårt rimelig raskt, og ble tatt godt i mot av resepsjonisten. Vi fikk parkere bilen i parkeringhus, og når vi kom inn på rommene våre ble det litt hyling, ja av begeistring! Det var det flotteste hotellet vi hadde ligget på, og det føltes ut som å være i himmelen - strålende!
Vi var ute å spiste oss runde og mette på irsk pub før vi tok et par tequila sunrise, snakket om mangt og mye før vi la oss på sengen!

Bortsett fra at aircondtion'en stod på 26 grader, og mamma reddet meg og Andrea fra varmen i åtte-tiden om morgenen, sov vi utrolig godt om natten. Etter frokost hilste vi på Captain Cook som var kaptain på skipet som oppdaget New Zealand i 1769. Det var forøvrig hjelpegutten på båten, Niclas(?) Young, som oppdaget at det var land i horisonten(vi hilste også på han i parken).

Vi begynte turen mot Tauranga, og veien var igjen svingete, men alle berget uten å bli altfor kvalme. Vi var også innom Ohope Beach(kjent for å være en veldig fin strand). Der spiste vi luguber mat, før vi hoppet i badedrakten, og stupte ut i stillehavet. Det var deilig. Vi lekte oss i bølgene(Andrea, Ole Gunnar, Pappa og meg). Og når pappa ble for redde måtte vi ta en pause, og besøke landkrabbene(mamma og Bård Einar).

Nå har vi kommet oss til Tauranga, og har sjekket inn på et litt dårligere hotell enn det i Gisborne. Bortsett fra at Pappa har undersøkt at vi ikke har rømningsveier, og at det pipler kaldt vann gjennom kranen, har vi det som plommen i egget. Vi har skikkelig familiekveld med godis, vin, brus og tv-titting:-)

I morgen er vel dagen fyllt opp med planer som vanlig og vi har det ikke kjedelig for å si det sånn.

Mye som skjer!

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet her, og man skulle jo nesten tro jeg hadde lagt tastene på hyllen for en liten stund. For så vidt så har jeg egentlig gjort det, for det er altfor mye som har skjedd, og man kan nesten bli svimmel over hvor mange ord jeg kunne ha brukt!

En ting er sikkert, Green Day konserten var helt konge, og jeg hadde frysninger lenge etterpå. Ja, til og med et par dager i etterkant! De kjørte show hele veien, og man skal lete lenger etter slik stemning det var i salen. Fy flate, jeg og Hanne kunne ha fløet til himmels der vi satt, og vi angret ikke et sekund på at vi dro dit. Helt sykt rått. Dette var en av mange tusen høydepunkt her i New Zealand.

Dagens situasjon er en helt annen, altså annen musikk i ørene - norsk trønderdialekt! Min kjære familie kom. Jeg dro til flyplassen kvelden i forveien. De landet ti over fem om morgenen, og jeg ventet sju timer på flyplassen, og da var jeg veldig lei, men fornøyd! Jeg hadde sovet forkjært, lest bok, og subbet litt rundt omkring der, og når jeg fikk se mamma i tet, sittende i rullestol, og hun vinket til meg kom smilet, men like etter kom tårene, og de trillet og trillet. Det var sinnsykt godt å treffe de igjen. Men etter en times tid sammen med dem kjentes det ut som jeg ikke hadde sett dem på en uke. Hehe, men deilig!

Første dagen de var her, var vi bare rolige. Vertsfar var så snill og hjalp meg og hente leiebilen, og Andrea var med. Vi har en toyota previa som vi kjører rundt omkring med. Iallefall vi var på tømmermuseum, og en liten tur ut til der jeg bor. Ellers sloknet hele familien klokken halv seks den kvelden, og de sov i hele fjorten timer.

Dag to tok vi turen over til Rotorua, der rafting sto på programmet, og selvfølgelig har jeg plukket ut den vanskligste. Ja, rafting skulle de få ja, null problemos. Vi var nervøse, og det var guiden vår og. Så vi tok alle forhåndsregler! Men vi klarte oss igjennom uten å havne i elven, og vi hadde det kjempekos. Største fallet på sju meter, og det var jammen meg kult. Adrenalinkick deluxe, og stemningen var på topp etterpå, og vi fikk mersmak. Vi vil ha mer! Ikke noe elverafting her i gården nei. Etterpå ble det mat, før shopping. Så dro vi på pubkveld slik at de fikk treffe de andre traineene, og det var kult. De fikk jo selvfølgelig møte kompanjong Hanne, og det var jo flott! Og vi avsluttet kvelden etter et par tequila sunrise(Andrea og mamma) og øl(pappa og Bård Einar). Ole Gunnar og jeg måtte nøye oss med cola!

Den tredje dagen.... ble det lunsj hos vertsfamilien min, og da ble det en del snakking om NZ landbruk og diverse. Steminingen var god, og det var kjempegod mat. De fikk pakket opp gavene fra oss, og det var ikke til å slå feil, de likte gavene ja! Senere satte vi kursen mot Craters of the moon(vamre kilder), og der fikk vi også se boblende gjørme. De var imponerte! Senere kjørte vi ned til Tongoriro, for vi skulle nemlig gå fjelltur dagen etter.

Såå..

Den fjerde dagen ringte vekkerklokken klokken fem null null, presis. Ti over seks gikk bussen til fjellturen, og vi begynte friskt på turen vår. Vi gikk og gikk. Gjennom ringenes herre- landskap, og det var helt utrolig. Selv om det var bratt, jeg fikk gnagsår, og Andrea gikk i fra oss, så kom vi oss gjennom løypa. Mamma måtte desverre slikke sol på hotellet, da føttene hennes ikke er helt ok! Men vi andre fikk kjenne kicket, og vi andre svettet og lo over fjellet. 19,4km var turen på, og når vi var ferdige dirret føttene, og skinka var vond.

Dagen i dag har vi brukt på å kjøre hit til Napier. Skal ikke fortelle så mye hva som skjedde på veien hit, ikke til å klappe i hendene for men likevel - vi kom fram. Ligger på verdens fineste motel, der alt er i decostil. Spabad på rommet, så jeg og Andrea har virkelig kost oss i badekar i dag. Eller var dagens høydepunkt måkesafari. Firetimers tur på tilhenger bak en traktor- for å se på måker. Litt langdrygt, men det var verdt det. Det var kjempeflott, og vi var heldige med været! Måkene var nesten like like som i Norge, men det var en spesiell en med stort gult hodet! Jada, av og til kan vi kalles dag.

Vi har så langt ikke kjedet oss, og det var vært hundreogti prosent hele veien. Jeg liker det veldig godt! :-)

Her kommer noen bilder til dere!

Meg og Andrea bader i boblebadet vårt i kveld!

Julemiddagen i 2009 - kyllingnoodles!

Her ser dere fjellet vi gikk på første juledag!

Skjetnemark på tur!

Bård Einar og Mamma ser på varme kilder!(se steamen fra bakken i bakgrunnen)

Bård Einar og meg på rafting!

Rafting - tøøøøøøfft!

KLIKK PÅ BILDENE HVIS DU VIL HA DE I STØRRE FORMAT!

Store hendelser i nær fremtid.

Jack med mine sko

Pubkveld i kveld, med kola-drikking og prating på høyt nivå. Håper det kommer mange folk i kveld, for jeg blir i supergodt humør av alle disse menneskene, og alle er like blide og hyggelige! Jeg simpelthen er veldig glade i disse folka, selv om at jeg ikke kjenner alle sammen like godt. Jeg kan av og til prate 'høl i hue' på noen av dem.

Fredag er det duket for rocke-konsert. Min kompanjong Hanne med sin bedre halvdel, hennes bedre halvdels bestekompis og hans dame, pluss meg skal drikke øl, og kose oss på Green Day - konsert. Det blir knallbra, og har jo hatt biletter til den konserten i, tjasj, tre måneder nå, så det skal da bli godt å komme seg i vei.
Ellers kan det bli en sen kveld i Aucklands hovedgater den natten, men vi skal nok komme oss i seng, og jeg skal sjekke ut klokken ti morgenen etter. Da blir det vel å ta seg en varm kakao før det bærer hjemover igjen. Slik er det med hardarbeidene kvinnfolk i melkegraven.

Jeg gleder meg så mye at det kribler i hele kroppen min, og jeg synes ikke tiden går fort nok.

Akkurat nå sitter jeg barnevakt for Jack, eller han sover da så det er ikke så vanskelig å sitte barnevakt! Takk og lov for det, for han maser bare om mamma'n sin når han er våken.!

Norsk nissegrøt i NZ!

I dag fikk jeg det ærefulle oppdrag med å lage middag.
Saken er den at jeg egentlig skulle ha gjort det for et par måneder siden, da min mor sendte risengrynsgrøtgryn i posten til meg. Jeg har virkelig savnet alle lørdagene med grøt til middag. Minner meg virkelig om middager etter et eller annet hesteløp i nærheten av hjemmet. Helst en kald vinterdag.
Kjenner kroppen fylles med en tilfredstillende følelse når jeg kjenner lukten av risengrynsgrøt. Familien rundt matbordet, og diskutering på høyt nivå :-) Men skal ikke bli for sentimental her nå.

Allerede ved tre-tiden kokte jeg opp risen og vannet og litt melk. Deretter lot jeg det stå i en halvannen tilmes tid, og når klokken var fem begynte jeg å koke opp alt, før jeg lot det hvile seg en halvtime før servering. Min kjære vertsmor var svært tilfreds med at jeg lagde mat, og styra rundt meg med andre ting, og lurkikket over skuldren min for å se på denne merkelige retten jeg lagde.

Da vertsfar kom springende inn dørene for middag var første utbrudd: 'Jeg spiser da ikke forkost til middag'. Jeg ler så tårene triller av han noen ganger, og han blir dermed da meget fornærmet, men jeg bryr meg ikke. Jeg bruker egentlig å le hele tiden så skjønner ikke hva han skal bli så sur for. Men tilbake til saken, jeg stod der å instruerte mine vertsforeldre hvordan man skulle gjøre dette, og vertsfar tok verdens minste porsjon for han trodde han måtte kjøre seg en tur inn til byen for å kjøpe seg hamburger. Og da vi alle tre satt i taushet det første minuttet de smakte, trodde jeg at jeg skulle dø. Enn om de ikke likte maten min?

Men joda, vertsmor var svært positivt overassket, og hun synes det ver kjempegodt, og mettende. Vertsfar brukte litt lenger til på å tenke, men han sa det var veldig godt og tok seg en porsjon til.

Så nå har de smakt norsk mat her i huset, vel og merke serverte jeg uten spekemat, da de ikke har hverken flatbrød eller spekemat her nede. Det er skuffende men slik er det med oss vikinger! Hehe!

Ellers er det i dag, kun sju dager til mamma, pappa, Bård Einar, Andrea og Ole Gunnar kommer! Jeg gleder meg, og kjenner dagene går litt sakte! Føler de ikke trenger det, for da går det enda saktere til OA kommer! Huff, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves - og det er ganske sant!


Foto: http://www.rundhaugmartnan.no/bilder/siv_holmin/nissegrot_640.JPG

Julestemning?

Her i gården er det ingen julestemning selv om jeg prøver så godt jeg kan og få matet med teskje at det straks er jul, både i form av at youtube dundrer norske og engelske julesanger, pluss at min kjære vertsmor har et minilite plastikkjuletre med masse rart på. Dessuten er hele spisestuen opplyst med grønne og røde lys, og det er klistret en stor julenisse på vinduet. Men til ingen nytte, ingen julestemning, men desto mer savn til Norge.

Hva skal dette bety da? I dag er det vel sånn ca hele tre og en halv måned til er hjemme. Og hverdagen og realiteten kommer fortere enn jeg noen gang kommer til å oppleve. Her nede lever jeg det gode liv med alt. Har iallefall ikke så mye pengebekymringer! Men de kommer ganske fort når jeg er tilbake på norsk jord. Har iallefall alliert meg med jobb, tror jeg da. Må tjene til livets opphold, og ikke minst til sydenturen jeg skal på i mai/juni!

Men la oss ikke dvele ved kommende problemer. Jeg koser meg i solen, og til tider er det varmt! Kjenner jeg er varm i kinnene om dagen, og tror sola har tatt mer der enn jeg trodde. Ellers nærmer det seg med stormskritt at min mor og far kommer. Snakket med 'gamlingene' i helgen og de er visst svært spente, og det skjønner jeg godt. Tror også at de kommer til å like NZ veldig mye!

Ellers melker jeg morgen og kveld, og gjør noe annet innimellom. Idag flyttet vi hundreogørti dekk fra en plass til en anne plass, som forøvrig lå kun hundre meter lenger bort. Først løfte bildekk, sykkeldekk og firhjulingdekk på en tilhenger, deretter kjøre den hundreogfemti meter, og så løfte de av igjen. Tungvindt, men joda, det gikk. Steve(anstatt) og meg snakket om alt og ingenting.

Ellers vil jeg si: MASSEMASSE GRATULERER MED DAGEN TIL MIN KJÆRE! Stor gutt nå ja, hele 24 år :-D Kjempeglad i deg ;-*

Mygg i luften.

Hanne i svevet da hun hoppet i Oktober!
Har jobbhelg, og det betyr at jeg kun har arbeidet morgenstellene, og skal nok jobbe på slutten av kveldstellet også!

Iallefall i går dro jeg inn til Taupo for å treffe traineene fra Gisborne, som hadde reist dagen i forveien. Planen deres var å hoppe i fallskjerm. Så jeg ville være med å se på. Gutta fra Rotorua, Gard og Ole Erik, skulle også hoppe. Og de kom med sin resprektive 'hustruer'(hehe!). Hanne måtte desverre dra hjem til melking, før folket fikk hoppet. De skulle egentlig hoppe tidlig på dagen, men med regn og vind og ganske så surt ble de fort oppringt og hoppingen skulle utsettes. Det var i alt sju veldig nervøse trainee'er som måtte vente enda fem timer før de kunne hoppe!

Det endte med at det ble spilt minigolf en god stund. Kjempemorro var det, ikke at jeg spilte men jeg var sekretær og en ivrig heiagjeng for alle de som spilte. Etter spillingen ble det slukt noen øl, med nervøse hender, og snakket en god del om alle mulige måter det går an å dø på når man hopper i fallskjerm.

Klokken fem nøyaktig ble de plukket opp, jeg og Ida(Gards dame) hoppet i min toyota og kjørte etter, eller foran kanskje, for vi kom først fram! Jeg og Ida fikk lempet diverse kameraer i fanget: 'værsågod, ta bilder'! Ja visst tok vi bilder, og mange ble det og.

Jeg og Ida sto hele tiden på bakken, og så etter fallskjermhopperne, og etterhvert når de kom til syne var de så små at de lignet små mygger på himmelen. Og alle og enhver, uansett hvilken høydeskrekk hoppet ut fra flyet og landet trygt på bakken. Jeg har en plan om å gjør det jeg og, men det er en måned til, kanskje en halvannen.
(planen er å gjøre det når Odd-Arve kommer) :-)

Ellers sitter jeg akkurat nå og hører en god del musikk, mimremusikk! Utrolig at hvis du hører på en type musikk, eller band eller lignende for en stund så får du følelser som setter seg til de sangene, og når du hører på de senere kjenner du de følelsene og minnene kommer tilbake. Og det gjør jeg akkurat nå, i dette øyeblikk! Både gode og vonde, men det er slik det er.

Det er også, til opplysning for dere som savner meg, kun tre og en halv måned til jeg kommer hjem. Tiden flyr til tider fortere enn jeg tror, og av og til så sakte at jeg vet ikke helt om jeg orker å være her lenger.

Ps: Husk Odd-Arves bursdag på mandag :-)

Min fantastiske mann!

What kind of christmassong do the lions sing?

JUNGLE BELLS!

I går dro bestemor og bestefar tilbake til Dunedin, hvor de bor! Da har de vært her i litt over en uke, nesten to. To kjempekoslige folk som jeg kommer svært godt overens med, og de tar alt med et smil.

Vi feiret også jul mens de var her. Debbie og Stephen skal nemlig ikke på sørøya å feire jul i år, så derfor stelte de i stand en julelunsj en dag, og julemiddag en annen. Juletradisjonene er egentlig svært forskjellige. Og siden det kun er en utvalgt liten del av verden som feirer jul den 24, så tilhører NZ den store delen som feirer jul den 25. De har ikke mandel i grøten, dermed er det ingen marsipan eller gavåpning etter grøten. Det som er tradisjonen her er at alle sammen får en cracker ved julemiddagen. Det betyr at alle sammen får en slags gave som vi får på kransekaken i konfirmasjoner og brylupp osv. En slik en som sier pang når du drar i begge ender. Crackeren inneholder en liten, kanskje nyttig, gave. Helst skal du hjelpe sidemannen med å åpne sin. En gangske fin tradisjon, men hjelpe trøst, så tidkrevende da!

De har heller ingen julenisse som kommer inn døra på kvelden med gaver til barna. Barna får nemlig ikke se julenissen i løpet av jula, for han kommer nemlig veldig hemlig ned igjennom pipa i løpet av natt til 25.desember og legger gaver i julesokken som de enten har hengende på veggen eller på ei dør eller noe sånt.

De pynter også juletreet første desmeber, og juletreet er i form av et ganske lite plastikktre. De er som oftest grønne, men det finnes tusen forskjellige varianter. Rosa, glitrende, blåe, gule. Blir temmelig svimmel når man går i butikkene. Og det første de gjør når nyttår er ferdig er å pakke ned treet i pakkeske, og gjemme det i et hjørne til neste jul. Morsomt.

Sist frihelg, altså sist helg var vi i Cormandel. Jeg dro sammen med Feitze og Kristian og til Tairua og ventet på Anna, Fredrik og Nadine. De kom etterhvert, og så mye regn på en gang har jeg aldri sett før. Og når vi skulle gå hundre meter bort til pubben litt senere på kvelden var vi gjennomvåte før vi nådde pubben. Ja, slik kan det gå. Jeg hadde som vanlig ikke spist siden frokost og ville ha mat. Men jeg var sent ute, og måtte betale 14dollar(!) for en liten rett med mikrobølgeovnvarmet pasta som smakte ingenting. Da var jeg lei. Etter en smirnoff ice, dro vi tilbake til backpackeren satte oss ned sammen med omreisende og så filmen Juarassic Park! Jommen sa jeg.

Jeg sovnet under filmen, og det var meget godt og finne sengen etterå, og jeg har aldri i mitt lange liv sovet så godt på en steinhard madrass. Det var, for å si det sånn, meget vanskelig å komme seg opp dagen etter. Men det gikk og ferden skulle gå til Hot Water Beach. Etter pannekakefrokost, satte Anna, Nadine og jeg i en bil, og kjørte opp og ne, hit og dit og overalt. Det var 1001 svinger, hvertfall. Og da vi skulle svinge av mot hot water beach, var veien oversvømt! Ja, jøss! Det hadde regnet så mye at landskapet hadde forandret seg til en innsjø. Stakkars okser midt ute i paddocken hadde strandet på en 'øy'.

Vi kom oss videre, og etterhvert ankom vi Coromandel Town. En søt liten 'landsby' med kanskje sju butikker. Vi fikk med oss en juleparade også. Det er et lite opptog med masse julekostymer, og en nisse så klart. Det er vel også en tradisjon alle byer i New Zealand har, enten første eller andre helgen i advent.

Søndag skulle vi dra hjem men først måtte vi innom et pottemakeri for å ta en serverdighet mens vi var der, og joda et lte minitog måtte vi ta, og hele turen tok ca en halvannen time. Der fikk vi se veldig mye skog, litt utsikt, og vegger lager at vinflasker. Endestasjonen var et mummihus, som vi gikk opp og fikk se utover havet før vi dro tilbake i samme tog. Hadde en koslig tur, og skal absolutt ikke klage. Deretter kom vi oss videre til Waihi Beach der vi bare lå og møglet en halvtimes tid før vi vendte nesen hjem til våre kjære vertsforeldre.

Jeg har hatt nok av å gjøre den siste tiden, og nå er det under to uker til mamma og pappa med søsken kommer, og det er litt over fire uker til min kjære kommer. Gleder meg sykt. Det skal bli så morro!

Ellers har sommeren kommet for alvor. I dag, etter tre dager med over tredve grader, ble 21 grader plutselig veldig kaldt. Huff, ikke enkelt med disse temperaturene. UV-strålene er også foressten veldig sterke her nede. Verdens UV-skala går fra 1-11. Og her om dagen så lå den på fjorten pluss her nede, og da kan man godt si at solen er sterk, og det fikk jeg prøvd ut da jeg sovnet i solen her om dagen, og jeg lå der og stekte i kun førtifem minutter, men likevel var jeg neger etterpå. En slik farge som jeg fikk da har jeg ikke fått etter tre dager med soling i Norge en gang. Da kan vi snakke om sterk sol.

Iallefall føler jeg straks for å runde av min skriving, da jeg tror jeg må ut å arbeide litt! Den som har lest hele dette blogginnlegg må være litt gal mener jo jeg. Men slik er det når det hoper seg opp med stoff man skal skrive om.

:-)

Made in NZ

Fikk en liten kjapp tur på internett nå når bestemor og bestefar er ute av huset for dagen. Vi har nemlig besøk og har ikke akkurat lov til å snike på 'deres' rom da, men min kjære vertsmor gav meg lov.

De siste par dagene har ikke vært enkle. Selv med mange tårer innimellom melkingen, og fridagen min, så har jeg nemlig fått tattoo. Bilde er på Hannes blogg: www.hannesagriventure.blogspot.com
Jeg har jo ikke kamera, så sorry, dere får vente en liten stund på bilde.

Men jeg ble kjempefornøyd. Tattooen er selvfølgelig på høyre ankel og er et mønster med stjerner! Jeg er råfornøyd selv om det var en pinelse og komme seg igjennom. Jeg skrek, flira, lo, bannet så svetten og tårene silte på kroppen. Men det ble et flott resultat og man skal ikke klage. Jeg har ingen infeksjon og alt står bra til.

Ellers blir det christmasdinner i morgen kveld faktisk! :-) Da får jeg oppleve litt NZ jul også :-D