Godt å være norsk.... i utland!

Her går det strålende godt med alle sammen. Vi koser oss som bare det, og det er godt å vite at hele familien er samlet. Diskusjoner på høyt og lavt nivå, og masse latterkuler. Akkurat som gamle dager. Vi savner en person da... Camilla! Når vi skal ha opptelling rindt oss, kommer vi ikke lenger enn til seks personer, og det er selvfølgelig en person mindre enn det vi har vært siden oktober 2005! Menmen, slik er livet for studenter!

På lørdagsformiddagen sjekket vi ut av det fine motellet vårt, neeei.. Det er noe jeg må fortelle først. Akkurat i det jeg sto opp om morgenen så jeg mamma og pappa tusle ute på plassen foran motellet, og plutselig var de borte. 'Jaha', tenkte jeg, og etter tre kvarters tid var de tilbake. Vi lurte på hvor de hadde vært, og jeg fikk sjokk. Pappa hadde nemlig tatt bilnøklene, og først satt seg på feil side av bilen før han startet bilen. Mamma og pappa satte kursen mot downtown i Napiert for å handle inn til mat. De hadde ikke kræsjet, og de hadde heller ikke utsatt seg for noe som helst fare. Takk og lov for at det var tidlig på dagen.

Etter frokost satte vi kursen mot et aquarium. Det var kjekt og se på alle fiskene, og ikke minst en kjempeskilpadde! Den var diiiger, med stor D! Ja, vi fikk nesten sjokk! Vi fikk også gå igjennom en tunnell med fisker over hodet vårt, til og med hai! Da var vi hvite i ansiktet en stund, spesielt en med navn IVAR! Ja, sjølen sjøl, var nok litt i det hviteste laget der inne.

Etter en stor is og litt gåing på strandpromenaden, pluss shopping tok vi den svingete turen over til Gisborne. Det var på ingen måte en hyggelig tur. Og konklusjonen var at vi skal ikke skal klage på svingete veier i Norge. Ole Gunnar måtte finne spyposen, og fylte halve posen, men etterpå var formen mye bedre, og han fikk til og med Andreas plass, VIP-plassen ved siden av sjåføren.

Vel fremme i Gisborne fant vi hotellet vårt rimelig raskt, og ble tatt godt i mot av resepsjonisten. Vi fikk parkere bilen i parkeringhus, og når vi kom inn på rommene våre ble det litt hyling, ja av begeistring! Det var det flotteste hotellet vi hadde ligget på, og det føltes ut som å være i himmelen - strålende!
Vi var ute å spiste oss runde og mette på irsk pub før vi tok et par tequila sunrise, snakket om mangt og mye før vi la oss på sengen!

Bortsett fra at aircondtion'en stod på 26 grader, og mamma reddet meg og Andrea fra varmen i åtte-tiden om morgenen, sov vi utrolig godt om natten. Etter frokost hilste vi på Captain Cook som var kaptain på skipet som oppdaget New Zealand i 1769. Det var forøvrig hjelpegutten på båten, Niclas(?) Young, som oppdaget at det var land i horisonten(vi hilste også på han i parken).

Vi begynte turen mot Tauranga, og veien var igjen svingete, men alle berget uten å bli altfor kvalme. Vi var også innom Ohope Beach(kjent for å være en veldig fin strand). Der spiste vi luguber mat, før vi hoppet i badedrakten, og stupte ut i stillehavet. Det var deilig. Vi lekte oss i bølgene(Andrea, Ole Gunnar, Pappa og meg). Og når pappa ble for redde måtte vi ta en pause, og besøke landkrabbene(mamma og Bård Einar).

Nå har vi kommet oss til Tauranga, og har sjekket inn på et litt dårligere hotell enn det i Gisborne. Bortsett fra at Pappa har undersøkt at vi ikke har rømningsveier, og at det pipler kaldt vann gjennom kranen, har vi det som plommen i egget. Vi har skikkelig familiekveld med godis, vin, brus og tv-titting:-)

I morgen er vel dagen fyllt opp med planer som vanlig og vi har det ikke kjedelig for å si det sånn.