Anne Line's Agriventure: Mye som skjer!

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet her, og man skulle jo nesten tro jeg hadde lagt tastene på hyllen for en liten stund. For så vidt så har jeg egentlig gjort det, for det er altfor mye som har skjedd, og man kan nesten bli svimmel over hvor mange ord jeg kunne ha brukt!

En ting er sikkert, Green Day konserten var helt konge, og jeg hadde frysninger lenge etterpå. Ja, til og med et par dager i etterkant! De kjørte show hele veien, og man skal lete lenger etter slik stemning det var i salen. Fy flate, jeg og Hanne kunne ha fløet til himmels der vi satt, og vi angret ikke et sekund på at vi dro dit. Helt sykt rått. Dette var en av mange tusen høydepunkt her i New Zealand.

Dagens situasjon er en helt annen, altså annen musikk i ørene - norsk trønderdialekt! Min kjære familie kom. Jeg dro til flyplassen kvelden i forveien. De landet ti over fem om morgenen, og jeg ventet sju timer på flyplassen, og da var jeg veldig lei, men fornøyd! Jeg hadde sovet forkjært, lest bok, og subbet litt rundt omkring der, og når jeg fikk se mamma i tet, sittende i rullestol, og hun vinket til meg kom smilet, men like etter kom tårene, og de trillet og trillet. Det var sinnsykt godt å treffe de igjen. Men etter en times tid sammen med dem kjentes det ut som jeg ikke hadde sett dem på en uke. Hehe, men deilig!

Første dagen de var her, var vi bare rolige. Vertsfar var så snill og hjalp meg og hente leiebilen, og Andrea var med. Vi har en toyota previa som vi kjører rundt omkring med. Iallefall vi var på tømmermuseum, og en liten tur ut til der jeg bor. Ellers sloknet hele familien klokken halv seks den kvelden, og de sov i hele fjorten timer.

Dag to tok vi turen over til Rotorua, der rafting sto på programmet, og selvfølgelig har jeg plukket ut den vanskligste. Ja, rafting skulle de få ja, null problemos. Vi var nervøse, og det var guiden vår og. Så vi tok alle forhåndsregler! Men vi klarte oss igjennom uten å havne i elven, og vi hadde det kjempekos. Største fallet på sju meter, og det var jammen meg kult. Adrenalinkick deluxe, og stemningen var på topp etterpå, og vi fikk mersmak. Vi vil ha mer! Ikke noe elverafting her i gården nei. Etterpå ble det mat, før shopping. Så dro vi på pubkveld slik at de fikk treffe de andre traineene, og det var kult. De fikk jo selvfølgelig møte kompanjong Hanne, og det var jo flott! Og vi avsluttet kvelden etter et par tequila sunrise(Andrea og mamma) og øl(pappa og Bård Einar). Ole Gunnar og jeg måtte nøye oss med cola!

Den tredje dagen.... ble det lunsj hos vertsfamilien min, og da ble det en del snakking om NZ landbruk og diverse. Steminingen var god, og det var kjempegod mat. De fikk pakket opp gavene fra oss, og det var ikke til å slå feil, de likte gavene ja! Senere satte vi kursen mot Craters of the moon(vamre kilder), og der fikk vi også se boblende gjørme. De var imponerte! Senere kjørte vi ned til Tongoriro, for vi skulle nemlig gå fjelltur dagen etter.

Såå..

Den fjerde dagen ringte vekkerklokken klokken fem null null, presis. Ti over seks gikk bussen til fjellturen, og vi begynte friskt på turen vår. Vi gikk og gikk. Gjennom ringenes herre- landskap, og det var helt utrolig. Selv om det var bratt, jeg fikk gnagsår, og Andrea gikk i fra oss, så kom vi oss gjennom løypa. Mamma måtte desverre slikke sol på hotellet, da føttene hennes ikke er helt ok! Men vi andre fikk kjenne kicket, og vi andre svettet og lo over fjellet. 19,4km var turen på, og når vi var ferdige dirret føttene, og skinka var vond.

Dagen i dag har vi brukt på å kjøre hit til Napier. Skal ikke fortelle så mye hva som skjedde på veien hit, ikke til å klappe i hendene for men likevel - vi kom fram. Ligger på verdens fineste motel, der alt er i decostil. Spabad på rommet, så jeg og Andrea har virkelig kost oss i badekar i dag. Eller var dagens høydepunkt måkesafari. Firetimers tur på tilhenger bak en traktor- for å se på måker. Litt langdrygt, men det var verdt det. Det var kjempeflott, og vi var heldige med været! Måkene var nesten like like som i Norge, men det var en spesiell en med stort gult hodet! Jada, av og til kan vi kalles dag.

Vi har så langt ikke kjedet oss, og det var vært hundreogti prosent hele veien. Jeg liker det veldig godt! :-)

Her kommer noen bilder til dere!