Mygg i luften.

Hanne i svevet da hun hoppet i Oktober!
Har jobbhelg, og det betyr at jeg kun har arbeidet morgenstellene, og skal nok jobbe på slutten av kveldstellet også!

Iallefall i går dro jeg inn til Taupo for å treffe traineene fra Gisborne, som hadde reist dagen i forveien. Planen deres var å hoppe i fallskjerm. Så jeg ville være med å se på. Gutta fra Rotorua, Gard og Ole Erik, skulle også hoppe. Og de kom med sin resprektive 'hustruer'(hehe!). Hanne måtte desverre dra hjem til melking, før folket fikk hoppet. De skulle egentlig hoppe tidlig på dagen, men med regn og vind og ganske så surt ble de fort oppringt og hoppingen skulle utsettes. Det var i alt sju veldig nervøse trainee'er som måtte vente enda fem timer før de kunne hoppe!

Det endte med at det ble spilt minigolf en god stund. Kjempemorro var det, ikke at jeg spilte men jeg var sekretær og en ivrig heiagjeng for alle de som spilte. Etter spillingen ble det slukt noen øl, med nervøse hender, og snakket en god del om alle mulige måter det går an å dø på når man hopper i fallskjerm.

Klokken fem nøyaktig ble de plukket opp, jeg og Ida(Gards dame) hoppet i min toyota og kjørte etter, eller foran kanskje, for vi kom først fram! Jeg og Ida fikk lempet diverse kameraer i fanget: 'værsågod, ta bilder'! Ja visst tok vi bilder, og mange ble det og.

Jeg og Ida sto hele tiden på bakken, og så etter fallskjermhopperne, og etterhvert når de kom til syne var de så små at de lignet små mygger på himmelen. Og alle og enhver, uansett hvilken høydeskrekk hoppet ut fra flyet og landet trygt på bakken. Jeg har en plan om å gjør det jeg og, men det er en måned til, kanskje en halvannen.
(planen er å gjøre det når Odd-Arve kommer) :-)

Ellers sitter jeg akkurat nå og hører en god del musikk, mimremusikk! Utrolig at hvis du hører på en type musikk, eller band eller lignende for en stund så får du følelser som setter seg til de sangene, og når du hører på de senere kjenner du de følelsene og minnene kommer tilbake. Og det gjør jeg akkurat nå, i dette øyeblikk! Både gode og vonde, men det er slik det er.

Det er også, til opplysning for dere som savner meg, kun tre og en halv måned til jeg kommer hjem. Tiden flyr til tider fortere enn jeg tror, og av og til så sakte at jeg vet ikke helt om jeg orker å være her lenger.

Ps: Husk Odd-Arves bursdag på mandag :-)

Min fantastiske mann!