Godt å være norsk.... i utland!

Her går det strålende godt med alle sammen. Vi koser oss som bare det, og det er godt å vite at hele familien er samlet. Diskusjoner på høyt og lavt nivå, og masse latterkuler. Akkurat som gamle dager. Vi savner en person da... Camilla! Når vi skal ha opptelling rindt oss, kommer vi ikke lenger enn til seks personer, og det er selvfølgelig en person mindre enn det vi har vært siden oktober 2005! Menmen, slik er livet for studenter!

På lørdagsformiddagen sjekket vi ut av det fine motellet vårt, neeei.. Det er noe jeg må fortelle først. Akkurat i det jeg sto opp om morgenen så jeg mamma og pappa tusle ute på plassen foran motellet, og plutselig var de borte. 'Jaha', tenkte jeg, og etter tre kvarters tid var de tilbake. Vi lurte på hvor de hadde vært, og jeg fikk sjokk. Pappa hadde nemlig tatt bilnøklene, og først satt seg på feil side av bilen før han startet bilen. Mamma og pappa satte kursen mot downtown i Napiert for å handle inn til mat. De hadde ikke kræsjet, og de hadde heller ikke utsatt seg for noe som helst fare. Takk og lov for at det var tidlig på dagen.

Etter frokost satte vi kursen mot et aquarium. Det var kjekt og se på alle fiskene, og ikke minst en kjempeskilpadde! Den var diiiger, med stor D! Ja, vi fikk nesten sjokk! Vi fikk også gå igjennom en tunnell med fisker over hodet vårt, til og med hai! Da var vi hvite i ansiktet en stund, spesielt en med navn IVAR! Ja, sjølen sjøl, var nok litt i det hviteste laget der inne.

Etter en stor is og litt gåing på strandpromenaden, pluss shopping tok vi den svingete turen over til Gisborne. Det var på ingen måte en hyggelig tur. Og konklusjonen var at vi skal ikke skal klage på svingete veier i Norge. Ole Gunnar måtte finne spyposen, og fylte halve posen, men etterpå var formen mye bedre, og han fikk til og med Andreas plass, VIP-plassen ved siden av sjåføren.

Vel fremme i Gisborne fant vi hotellet vårt rimelig raskt, og ble tatt godt i mot av resepsjonisten. Vi fikk parkere bilen i parkeringhus, og når vi kom inn på rommene våre ble det litt hyling, ja av begeistring! Det var det flotteste hotellet vi hadde ligget på, og det føltes ut som å være i himmelen - strålende!
Vi var ute å spiste oss runde og mette på irsk pub før vi tok et par tequila sunrise, snakket om mangt og mye før vi la oss på sengen!

Bortsett fra at aircondtion'en stod på 26 grader, og mamma reddet meg og Andrea fra varmen i åtte-tiden om morgenen, sov vi utrolig godt om natten. Etter frokost hilste vi på Captain Cook som var kaptain på skipet som oppdaget New Zealand i 1769. Det var forøvrig hjelpegutten på båten, Niclas(?) Young, som oppdaget at det var land i horisonten(vi hilste også på han i parken).

Vi begynte turen mot Tauranga, og veien var igjen svingete, men alle berget uten å bli altfor kvalme. Vi var også innom Ohope Beach(kjent for å være en veldig fin strand). Der spiste vi luguber mat, før vi hoppet i badedrakten, og stupte ut i stillehavet. Det var deilig. Vi lekte oss i bølgene(Andrea, Ole Gunnar, Pappa og meg). Og når pappa ble for redde måtte vi ta en pause, og besøke landkrabbene(mamma og Bård Einar).

Nå har vi kommet oss til Tauranga, og har sjekket inn på et litt dårligere hotell enn det i Gisborne. Bortsett fra at Pappa har undersøkt at vi ikke har rømningsveier, og at det pipler kaldt vann gjennom kranen, har vi det som plommen i egget. Vi har skikkelig familiekveld med godis, vin, brus og tv-titting:-)

I morgen er vel dagen fyllt opp med planer som vanlig og vi har det ikke kjedelig for å si det sånn.

Mye som skjer!

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet her, og man skulle jo nesten tro jeg hadde lagt tastene på hyllen for en liten stund. For så vidt så har jeg egentlig gjort det, for det er altfor mye som har skjedd, og man kan nesten bli svimmel over hvor mange ord jeg kunne ha brukt!

En ting er sikkert, Green Day konserten var helt konge, og jeg hadde frysninger lenge etterpå. Ja, til og med et par dager i etterkant! De kjørte show hele veien, og man skal lete lenger etter slik stemning det var i salen. Fy flate, jeg og Hanne kunne ha fløet til himmels der vi satt, og vi angret ikke et sekund på at vi dro dit. Helt sykt rått. Dette var en av mange tusen høydepunkt her i New Zealand.

Dagens situasjon er en helt annen, altså annen musikk i ørene - norsk trønderdialekt! Min kjære familie kom. Jeg dro til flyplassen kvelden i forveien. De landet ti over fem om morgenen, og jeg ventet sju timer på flyplassen, og da var jeg veldig lei, men fornøyd! Jeg hadde sovet forkjært, lest bok, og subbet litt rundt omkring der, og når jeg fikk se mamma i tet, sittende i rullestol, og hun vinket til meg kom smilet, men like etter kom tårene, og de trillet og trillet. Det var sinnsykt godt å treffe de igjen. Men etter en times tid sammen med dem kjentes det ut som jeg ikke hadde sett dem på en uke. Hehe, men deilig!

Første dagen de var her, var vi bare rolige. Vertsfar var så snill og hjalp meg og hente leiebilen, og Andrea var med. Vi har en toyota previa som vi kjører rundt omkring med. Iallefall vi var på tømmermuseum, og en liten tur ut til der jeg bor. Ellers sloknet hele familien klokken halv seks den kvelden, og de sov i hele fjorten timer.

Dag to tok vi turen over til Rotorua, der rafting sto på programmet, og selvfølgelig har jeg plukket ut den vanskligste. Ja, rafting skulle de få ja, null problemos. Vi var nervøse, og det var guiden vår og. Så vi tok alle forhåndsregler! Men vi klarte oss igjennom uten å havne i elven, og vi hadde det kjempekos. Største fallet på sju meter, og det var jammen meg kult. Adrenalinkick deluxe, og stemningen var på topp etterpå, og vi fikk mersmak. Vi vil ha mer! Ikke noe elverafting her i gården nei. Etterpå ble det mat, før shopping. Så dro vi på pubkveld slik at de fikk treffe de andre traineene, og det var kult. De fikk jo selvfølgelig møte kompanjong Hanne, og det var jo flott! Og vi avsluttet kvelden etter et par tequila sunrise(Andrea og mamma) og øl(pappa og Bård Einar). Ole Gunnar og jeg måtte nøye oss med cola!

Den tredje dagen.... ble det lunsj hos vertsfamilien min, og da ble det en del snakking om NZ landbruk og diverse. Steminingen var god, og det var kjempegod mat. De fikk pakket opp gavene fra oss, og det var ikke til å slå feil, de likte gavene ja! Senere satte vi kursen mot Craters of the moon(vamre kilder), og der fikk vi også se boblende gjørme. De var imponerte! Senere kjørte vi ned til Tongoriro, for vi skulle nemlig gå fjelltur dagen etter.

Såå..

Den fjerde dagen ringte vekkerklokken klokken fem null null, presis. Ti over seks gikk bussen til fjellturen, og vi begynte friskt på turen vår. Vi gikk og gikk. Gjennom ringenes herre- landskap, og det var helt utrolig. Selv om det var bratt, jeg fikk gnagsår, og Andrea gikk i fra oss, så kom vi oss gjennom løypa. Mamma måtte desverre slikke sol på hotellet, da føttene hennes ikke er helt ok! Men vi andre fikk kjenne kicket, og vi andre svettet og lo over fjellet. 19,4km var turen på, og når vi var ferdige dirret føttene, og skinka var vond.

Dagen i dag har vi brukt på å kjøre hit til Napier. Skal ikke fortelle så mye hva som skjedde på veien hit, ikke til å klappe i hendene for men likevel - vi kom fram. Ligger på verdens fineste motel, der alt er i decostil. Spabad på rommet, så jeg og Andrea har virkelig kost oss i badekar i dag. Eller var dagens høydepunkt måkesafari. Firetimers tur på tilhenger bak en traktor- for å se på måker. Litt langdrygt, men det var verdt det. Det var kjempeflott, og vi var heldige med været! Måkene var nesten like like som i Norge, men det var en spesiell en med stort gult hodet! Jada, av og til kan vi kalles dag.

Vi har så langt ikke kjedet oss, og det var vært hundreogti prosent hele veien. Jeg liker det veldig godt! :-)

Her kommer noen bilder til dere!

Meg og Andrea bader i boblebadet vårt i kveld!

Julemiddagen i 2009 - kyllingnoodles!

Her ser dere fjellet vi gikk på første juledag!

Skjetnemark på tur!

Bård Einar og Mamma ser på varme kilder!(se steamen fra bakken i bakgrunnen)

Bård Einar og meg på rafting!

Rafting - tøøøøøøfft!

KLIKK PÅ BILDENE HVIS DU VIL HA DE I STØRRE FORMAT!

Store hendelser i nær fremtid.

Jack med mine sko

Pubkveld i kveld, med kola-drikking og prating på høyt nivå. Håper det kommer mange folk i kveld, for jeg blir i supergodt humør av alle disse menneskene, og alle er like blide og hyggelige! Jeg simpelthen er veldig glade i disse folka, selv om at jeg ikke kjenner alle sammen like godt. Jeg kan av og til prate 'høl i hue' på noen av dem.

Fredag er det duket for rocke-konsert. Min kompanjong Hanne med sin bedre halvdel, hennes bedre halvdels bestekompis og hans dame, pluss meg skal drikke øl, og kose oss på Green Day - konsert. Det blir knallbra, og har jo hatt biletter til den konserten i, tjasj, tre måneder nå, så det skal da bli godt å komme seg i vei.
Ellers kan det bli en sen kveld i Aucklands hovedgater den natten, men vi skal nok komme oss i seng, og jeg skal sjekke ut klokken ti morgenen etter. Da blir det vel å ta seg en varm kakao før det bærer hjemover igjen. Slik er det med hardarbeidene kvinnfolk i melkegraven.

Jeg gleder meg så mye at det kribler i hele kroppen min, og jeg synes ikke tiden går fort nok.

Akkurat nå sitter jeg barnevakt for Jack, eller han sover da så det er ikke så vanskelig å sitte barnevakt! Takk og lov for det, for han maser bare om mamma'n sin når han er våken.!

Norsk nissegrøt i NZ!

I dag fikk jeg det ærefulle oppdrag med å lage middag.
Saken er den at jeg egentlig skulle ha gjort det for et par måneder siden, da min mor sendte risengrynsgrøtgryn i posten til meg. Jeg har virkelig savnet alle lørdagene med grøt til middag. Minner meg virkelig om middager etter et eller annet hesteløp i nærheten av hjemmet. Helst en kald vinterdag.
Kjenner kroppen fylles med en tilfredstillende følelse når jeg kjenner lukten av risengrynsgrøt. Familien rundt matbordet, og diskutering på høyt nivå :-) Men skal ikke bli for sentimental her nå.

Allerede ved tre-tiden kokte jeg opp risen og vannet og litt melk. Deretter lot jeg det stå i en halvannen tilmes tid, og når klokken var fem begynte jeg å koke opp alt, før jeg lot det hvile seg en halvtime før servering. Min kjære vertsmor var svært tilfreds med at jeg lagde mat, og styra rundt meg med andre ting, og lurkikket over skuldren min for å se på denne merkelige retten jeg lagde.

Da vertsfar kom springende inn dørene for middag var første utbrudd: 'Jeg spiser da ikke forkost til middag'. Jeg ler så tårene triller av han noen ganger, og han blir dermed da meget fornærmet, men jeg bryr meg ikke. Jeg bruker egentlig å le hele tiden så skjønner ikke hva han skal bli så sur for. Men tilbake til saken, jeg stod der å instruerte mine vertsforeldre hvordan man skulle gjøre dette, og vertsfar tok verdens minste porsjon for han trodde han måtte kjøre seg en tur inn til byen for å kjøpe seg hamburger. Og da vi alle tre satt i taushet det første minuttet de smakte, trodde jeg at jeg skulle dø. Enn om de ikke likte maten min?

Men joda, vertsmor var svært positivt overassket, og hun synes det ver kjempegodt, og mettende. Vertsfar brukte litt lenger til på å tenke, men han sa det var veldig godt og tok seg en porsjon til.

Så nå har de smakt norsk mat her i huset, vel og merke serverte jeg uten spekemat, da de ikke har hverken flatbrød eller spekemat her nede. Det er skuffende men slik er det med oss vikinger! Hehe!

Ellers er det i dag, kun sju dager til mamma, pappa, Bård Einar, Andrea og Ole Gunnar kommer! Jeg gleder meg, og kjenner dagene går litt sakte! Føler de ikke trenger det, for da går det enda saktere til OA kommer! Huff, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves - og det er ganske sant!


Foto: http://www.rundhaugmartnan.no/bilder/siv_holmin/nissegrot_640.JPG

Julestemning?

Her i gården er det ingen julestemning selv om jeg prøver så godt jeg kan og få matet med teskje at det straks er jul, både i form av at youtube dundrer norske og engelske julesanger, pluss at min kjære vertsmor har et minilite plastikkjuletre med masse rart på. Dessuten er hele spisestuen opplyst med grønne og røde lys, og det er klistret en stor julenisse på vinduet. Men til ingen nytte, ingen julestemning, men desto mer savn til Norge.

Hva skal dette bety da? I dag er det vel sånn ca hele tre og en halv måned til er hjemme. Og hverdagen og realiteten kommer fortere enn jeg noen gang kommer til å oppleve. Her nede lever jeg det gode liv med alt. Har iallefall ikke så mye pengebekymringer! Men de kommer ganske fort når jeg er tilbake på norsk jord. Har iallefall alliert meg med jobb, tror jeg da. Må tjene til livets opphold, og ikke minst til sydenturen jeg skal på i mai/juni!

Men la oss ikke dvele ved kommende problemer. Jeg koser meg i solen, og til tider er det varmt! Kjenner jeg er varm i kinnene om dagen, og tror sola har tatt mer der enn jeg trodde. Ellers nærmer det seg med stormskritt at min mor og far kommer. Snakket med 'gamlingene' i helgen og de er visst svært spente, og det skjønner jeg godt. Tror også at de kommer til å like NZ veldig mye!

Ellers melker jeg morgen og kveld, og gjør noe annet innimellom. Idag flyttet vi hundreogørti dekk fra en plass til en anne plass, som forøvrig lå kun hundre meter lenger bort. Først løfte bildekk, sykkeldekk og firhjulingdekk på en tilhenger, deretter kjøre den hundreogfemti meter, og så løfte de av igjen. Tungvindt, men joda, det gikk. Steve(anstatt) og meg snakket om alt og ingenting.

Ellers vil jeg si: MASSEMASSE GRATULERER MED DAGEN TIL MIN KJÆRE! Stor gutt nå ja, hele 24 år :-D Kjempeglad i deg ;-*

Mygg i luften.

Hanne i svevet da hun hoppet i Oktober!
Har jobbhelg, og det betyr at jeg kun har arbeidet morgenstellene, og skal nok jobbe på slutten av kveldstellet også!

Iallefall i går dro jeg inn til Taupo for å treffe traineene fra Gisborne, som hadde reist dagen i forveien. Planen deres var å hoppe i fallskjerm. Så jeg ville være med å se på. Gutta fra Rotorua, Gard og Ole Erik, skulle også hoppe. Og de kom med sin resprektive 'hustruer'(hehe!). Hanne måtte desverre dra hjem til melking, før folket fikk hoppet. De skulle egentlig hoppe tidlig på dagen, men med regn og vind og ganske så surt ble de fort oppringt og hoppingen skulle utsettes. Det var i alt sju veldig nervøse trainee'er som måtte vente enda fem timer før de kunne hoppe!

Det endte med at det ble spilt minigolf en god stund. Kjempemorro var det, ikke at jeg spilte men jeg var sekretær og en ivrig heiagjeng for alle de som spilte. Etter spillingen ble det slukt noen øl, med nervøse hender, og snakket en god del om alle mulige måter det går an å dø på når man hopper i fallskjerm.

Klokken fem nøyaktig ble de plukket opp, jeg og Ida(Gards dame) hoppet i min toyota og kjørte etter, eller foran kanskje, for vi kom først fram! Jeg og Ida fikk lempet diverse kameraer i fanget: 'værsågod, ta bilder'! Ja visst tok vi bilder, og mange ble det og.

Jeg og Ida sto hele tiden på bakken, og så etter fallskjermhopperne, og etterhvert når de kom til syne var de så små at de lignet små mygger på himmelen. Og alle og enhver, uansett hvilken høydeskrekk hoppet ut fra flyet og landet trygt på bakken. Jeg har en plan om å gjør det jeg og, men det er en måned til, kanskje en halvannen.
(planen er å gjøre det når Odd-Arve kommer) :-)

Ellers sitter jeg akkurat nå og hører en god del musikk, mimremusikk! Utrolig at hvis du hører på en type musikk, eller band eller lignende for en stund så får du følelser som setter seg til de sangene, og når du hører på de senere kjenner du de følelsene og minnene kommer tilbake. Og det gjør jeg akkurat nå, i dette øyeblikk! Både gode og vonde, men det er slik det er.

Det er også, til opplysning for dere som savner meg, kun tre og en halv måned til jeg kommer hjem. Tiden flyr til tider fortere enn jeg tror, og av og til så sakte at jeg vet ikke helt om jeg orker å være her lenger.

Ps: Husk Odd-Arves bursdag på mandag :-)

Min fantastiske mann!

What kind of christmassong do the lions sing?

JUNGLE BELLS!

I går dro bestemor og bestefar tilbake til Dunedin, hvor de bor! Da har de vært her i litt over en uke, nesten to. To kjempekoslige folk som jeg kommer svært godt overens med, og de tar alt med et smil.

Vi feiret også jul mens de var her. Debbie og Stephen skal nemlig ikke på sørøya å feire jul i år, så derfor stelte de i stand en julelunsj en dag, og julemiddag en annen. Juletradisjonene er egentlig svært forskjellige. Og siden det kun er en utvalgt liten del av verden som feirer jul den 24, så tilhører NZ den store delen som feirer jul den 25. De har ikke mandel i grøten, dermed er det ingen marsipan eller gavåpning etter grøten. Det som er tradisjonen her er at alle sammen får en cracker ved julemiddagen. Det betyr at alle sammen får en slags gave som vi får på kransekaken i konfirmasjoner og brylupp osv. En slik en som sier pang når du drar i begge ender. Crackeren inneholder en liten, kanskje nyttig, gave. Helst skal du hjelpe sidemannen med å åpne sin. En gangske fin tradisjon, men hjelpe trøst, så tidkrevende da!

De har heller ingen julenisse som kommer inn døra på kvelden med gaver til barna. Barna får nemlig ikke se julenissen i løpet av jula, for han kommer nemlig veldig hemlig ned igjennom pipa i løpet av natt til 25.desember og legger gaver i julesokken som de enten har hengende på veggen eller på ei dør eller noe sånt.

De pynter også juletreet første desmeber, og juletreet er i form av et ganske lite plastikktre. De er som oftest grønne, men det finnes tusen forskjellige varianter. Rosa, glitrende, blåe, gule. Blir temmelig svimmel når man går i butikkene. Og det første de gjør når nyttår er ferdig er å pakke ned treet i pakkeske, og gjemme det i et hjørne til neste jul. Morsomt.

Sist frihelg, altså sist helg var vi i Cormandel. Jeg dro sammen med Feitze og Kristian og til Tairua og ventet på Anna, Fredrik og Nadine. De kom etterhvert, og så mye regn på en gang har jeg aldri sett før. Og når vi skulle gå hundre meter bort til pubben litt senere på kvelden var vi gjennomvåte før vi nådde pubben. Ja, slik kan det gå. Jeg hadde som vanlig ikke spist siden frokost og ville ha mat. Men jeg var sent ute, og måtte betale 14dollar(!) for en liten rett med mikrobølgeovnvarmet pasta som smakte ingenting. Da var jeg lei. Etter en smirnoff ice, dro vi tilbake til backpackeren satte oss ned sammen med omreisende og så filmen Juarassic Park! Jommen sa jeg.

Jeg sovnet under filmen, og det var meget godt og finne sengen etterå, og jeg har aldri i mitt lange liv sovet så godt på en steinhard madrass. Det var, for å si det sånn, meget vanskelig å komme seg opp dagen etter. Men det gikk og ferden skulle gå til Hot Water Beach. Etter pannekakefrokost, satte Anna, Nadine og jeg i en bil, og kjørte opp og ne, hit og dit og overalt. Det var 1001 svinger, hvertfall. Og da vi skulle svinge av mot hot water beach, var veien oversvømt! Ja, jøss! Det hadde regnet så mye at landskapet hadde forandret seg til en innsjø. Stakkars okser midt ute i paddocken hadde strandet på en 'øy'.

Vi kom oss videre, og etterhvert ankom vi Coromandel Town. En søt liten 'landsby' med kanskje sju butikker. Vi fikk med oss en juleparade også. Det er et lite opptog med masse julekostymer, og en nisse så klart. Det er vel også en tradisjon alle byer i New Zealand har, enten første eller andre helgen i advent.

Søndag skulle vi dra hjem men først måtte vi innom et pottemakeri for å ta en serverdighet mens vi var der, og joda et lte minitog måtte vi ta, og hele turen tok ca en halvannen time. Der fikk vi se veldig mye skog, litt utsikt, og vegger lager at vinflasker. Endestasjonen var et mummihus, som vi gikk opp og fikk se utover havet før vi dro tilbake i samme tog. Hadde en koslig tur, og skal absolutt ikke klage. Deretter kom vi oss videre til Waihi Beach der vi bare lå og møglet en halvtimes tid før vi vendte nesen hjem til våre kjære vertsforeldre.

Jeg har hatt nok av å gjøre den siste tiden, og nå er det under to uker til mamma og pappa med søsken kommer, og det er litt over fire uker til min kjære kommer. Gleder meg sykt. Det skal bli så morro!

Ellers har sommeren kommet for alvor. I dag, etter tre dager med over tredve grader, ble 21 grader plutselig veldig kaldt. Huff, ikke enkelt med disse temperaturene. UV-strålene er også foressten veldig sterke her nede. Verdens UV-skala går fra 1-11. Og her om dagen så lå den på fjorten pluss her nede, og da kan man godt si at solen er sterk, og det fikk jeg prøvd ut da jeg sovnet i solen her om dagen, og jeg lå der og stekte i kun førtifem minutter, men likevel var jeg neger etterpå. En slik farge som jeg fikk da har jeg ikke fått etter tre dager med soling i Norge en gang. Da kan vi snakke om sterk sol.

Iallefall føler jeg straks for å runde av min skriving, da jeg tror jeg må ut å arbeide litt! Den som har lest hele dette blogginnlegg må være litt gal mener jo jeg. Men slik er det når det hoper seg opp med stoff man skal skrive om.

:-)

Made in NZ

Fikk en liten kjapp tur på internett nå når bestemor og bestefar er ute av huset for dagen. Vi har nemlig besøk og har ikke akkurat lov til å snike på 'deres' rom da, men min kjære vertsmor gav meg lov.

De siste par dagene har ikke vært enkle. Selv med mange tårer innimellom melkingen, og fridagen min, så har jeg nemlig fått tattoo. Bilde er på Hannes blogg: www.hannesagriventure.blogspot.com
Jeg har jo ikke kamera, så sorry, dere får vente en liten stund på bilde.

Men jeg ble kjempefornøyd. Tattooen er selvfølgelig på høyre ankel og er et mønster med stjerner! Jeg er råfornøyd selv om det var en pinelse og komme seg igjennom. Jeg skrek, flira, lo, bannet så svetten og tårene silte på kroppen. Men det ble et flott resultat og man skal ikke klage. Jeg har ingen infeksjon og alt står bra til.

Ellers blir det christmasdinner i morgen kveld faktisk! :-) Da får jeg oppleve litt NZ jul også :-D

Bøy og tøy i en gulbøy!

Ikke at jeg har bøyd og tøyd i så mange timer i dag. Ikke annet enn at sent i går kveld fikk jeg vite at det bare var å sove frem til klokken åtte i dag morges, og det gjorde jeg jammen meg å. Så var jeg barnevakt i et par timer, før jeg rundstøvsugde gjesterommet, skiftet på gjestesengene og strøk klær! Jøss, er jo nesten husmorskole her i gården.

Det var nemlig ikke noe gårdsjobber til overs til meg i dag, så jeg måtte 'ta meg til takke' med husarbeid. Ganske greit i grunnen, og jeg sier ikke nei takk til forandring heller. Men akk, forandringene går fort bort til det normale. Melking sammen med vertsfar står for tur i helgen, og jeg håper for guds skyld at det går knirkefritt. Ikke enkelt å sammarbeide med en som har melket kyr i tyve år, og jeg har knapt gjort det i to måneder. Men jeg skal nok greie meg fordi jeg ja.

Under melkingen i dag kommer vertsfar bort til meg og sier han må ned til huset for å¨ta en viktig telefon, og jeg sier ok. I farten får jeg beskjed om å melke sakte og i et rolig tempo. 'jøss' tenkte jeg. Jeg har jo tross alt melket litt for meg selv før, så jeg fortsatte i mitt rasforte tempo og melket to og en halv rad mens han var borte, og da han kom tilbake så fortsatte vi å melke litt, og plutselig var vi ferdige. Så kommer han bort til meg og spurte om hvor mange rader jeg melket, og jeg sa to og en halv.. Mannen var visst imponert, og jeg hadde gjort alt riktig. Jeg ristet på hodet, men greit å få ros for en jobb man gjør. Og jeg klager ikke!

Ellers er det svært lite som skjer i min lille verden her nede egentlig. Kan jo forsåvidt med stor samvittighet si at jeg snart ser ut som en neger :-D Mangler litt farge på rygg og mage, da folk her nede ser på det som en synd å gå i bikini. Haha, blir vel en dag med bikinisoling også.

Har den siste lille uken hatt vanvittig med hjemlengsel, og det er nok en to tre måneder siden jeg hadde slik hjemlengsel. Det kan vel ha sammenheng med at jeg leser noen trivelige blogger i blogglandia der de beskriver hvordan de ser for seg julen, og da satt jeg plutselig med hjemlengsel. En annen hjemlengsel er jo selvfølgelig alle personene rundt meg som er hjemme, og jeg savner bare det å stikke av om kveldene og treffe folk. Her er det jo kun onsdagskveldene jeg treffer folk, utenom frihelgene. Det er da et par kvelder der jeg bare sitter hjemme, og det er litt rart for meg som bruker å være opp og ned, og overalt til enhver tid. Skulle helst ha vært på fire steder samtidig. Ikke enkelt nei!

Så mine siste ord på bloggen i dag er: savner dere som er hjemme!

Planlegging på høyt nivå!

Her planlegges det i lange baner, og det går ikke fort i prossessen. Jeg er lat i sessen(baken) og er ganske treg av meg. Simpelten slik jeg bruker å være, bortsett fra når jeg er suprhyper stresset. Poenget er at jeg driver å planlegger turen til min mor og far, og mine tre kjære søsken(mangel på en fostersøster som bestemte seg for at hun skulle spare pengene). Det meste er egentlig hemmelig, men så fremt kan jeg fortelle at:
- Rafting i grad fem(fritt fall på sju meter)
- Fjelltur som starter klokken seks om morgenen.
- Soling
- Shopping
- Varme kilder
og masse mye mer. Jeg gleder meg til vise frem New Zealand for dem, og jeg tenker nok at de blir svært overassket :-)

Reiseguide er nok ikke mitt framtidige yrke, men erfaringen med det er jo greit å ha. Er ikke en som liker å styre folk med hva de skal gjøre, er heller en som henger på når det gjelder 'store' grupper.

Dessuten har jeg vært kjempeflink og skrevet julekort, så de som ser de får julekort må være beæret. Desverre har ikke skrivehånden min nok guts til å skrive femti julekort, så jeg satte en stopper på tyve stykker. Jeg er halvveis i skrivingen, og det gjenstår bare ti kort nå.

Ellers går dagene like 'trege' som før. Bortsett fra at i går var det nok en pubnite og vi skulle på ny pub. The Shed, lyder navnet. Og vi fikk beskjed fra vår söta bror at 'den låg i den stora gatan'. Og vi kjørte i den stora gatan frie ganger da vi for siste gang måtte ringe og spørre, og joda vi hadde oversett den fire ganger. Men når skiltet ikke er større en nummerskiltet på bilen, så er det ikke enkelt å få øye på den. Forøvrig var det den største puben jeg noen gang har sett.

Ellers hadde jeg sovmårrån i dag, og da fikk hjernen min tid til å bruke drømmeland, og det endte med sus og dus i twilight-harrypotter stil der det regjerte både trollmenn, hekser, vampyrer og dracula! Ja, snakker vi om vill fantasi.

Som dere ser så har jeg mer enn lite nok å skrive om akkurat i dette øyeblikk. Men tenkte det var lurest å fylle opp bloggen med unødvendig stoff, siden jeg ikke har internett fra neste tirsdag. Dere må jo ha noe dere kan pløye igjennom når jeg, sannsynligvis ikke, blogger på over en uke.

Ut av det blå.

Plutselig kom sommeren til New Zealand. Kvikksølvet steg rask over tredve grader i skyggen i går, og varmen kom snikende som en stikkende hodepine. Selv om mange liter med vann ble svelget i løpet av dagen hang hodepinen som et mørkt teppe over meg!

Det ble heller ikke bedre da jeg til kveldsmelkingen tenkte at siden det er så varmt så blir det sikkert dødens å bruke regnklærne i melkegraven i dag. Og jeg troppet opp i min blåe kjeledress, caps og forkle. Hva var det første som skjedde da jeg hadde melket førti kyr, jo da MØKK over hele meg. Så da var det bare å vrenge av seg og hive på seg våte regnklær(ikke tørket siden jeg vasket dem), og fortsette melkingene. Da var plutselig hidepineskyen forvandlet til en svært forbannet og mørk sky, men det kom seg etter noen banneord på norsk.

Jeg var også ute å red sammen med naboen i går, har nemlig fått meg passhest. Apaloosahest, hvit med to mørke flekker på seg og lyder navnet Malibu. Var tredje gangen jeg var ute sammen med henne i går. Og det sier seg i grunnen selv hvordan rompa mi føltes ut etter å ha ridd i to timer. Jeg fikk nesten ikke til å stå oppreist, men rekner med at lille rompestutten blir vant til dette etterhvert.

Ellers skal jeg ha første jobbhelg på over en halvannen måned, og i grunn skal det bli godt og litt rart. Mandag håper jeg at jeg skal ha fri da min kjære Hanne kommer til meg søndagskveld for å spise sjokkis, pottis, snakke og se film forhåpentligvis.

Kjære Hannmi, flytter enda litt lenger i fra meg nå, helt til en plass som heter Reporoa. Kommer til å savne det å flyge helt til Tauranga for å besøke henne. Gjett om jeg skal mobbe henne den dagen hun sender meg melding og sier at hun har kumøkk over hele seg. Æddabædda!

Ellers nærmer det seg jul, og Debbie(vertsmor) får besøk av sine foreldre i neste uke, og gjett hvem som må flyve rundt og gjøre husarbeid til de kommer?! Jo, jeg. Men det gjør ikke meg noe, er fornøyd med arbeidsoppgavene, og det er jo tross alt kun en jobb. Dessuten blir det ikke data på meg den tiden de er her, og de kan dukke opp når som helst egentlig. Så ikke tro at jeg har dødd selv om det ikke blir blogging. Håper å få til et par innlegg til før jeg tørrlegger bloggen for et par uker.

Raftingweekend

Fredag koppet jeg som en gal for å bli ferdig til rett tid. Hanne, Gard og Ole Erik skulle nemlig komme i Hanne's lille corolla(1,3 liter) og plukke meg opp før vi skulle rase ned til Taupo hvor leiren skulle være i helgen. Da jeg kom pustende og pesende inn fra fjøstellet fikk jeg melding om at de var femti minutter unna, så jeg tok det med ro, dusjet, pakket og la meg på senga og leste bok.

Åjoda, de kom. Og selvfølgelig har de vært på The Warehouse den ettermiddagen. Man må jo ha telt, og liggeunderlag når man skal på telttur. Og bilen var meget nedlesset, og Hannes hvite corolla så senket ut, og da vi kjørte bortover landeveien måtte vi være ekstra forsiktige med humper osv så vi ikke ødela fjæringer og diverse i den stakkars bilen. Måtte nesten gire ned til andre giret i oppoverbakker, men bilen dro som en helt og vi kom oss helberget frem!

Vel fremme i skumringen var det bare å begynne å sette opp telt. Og den vante fjellkvinne Hanne ræserleste ikke en gang bruksanvisningen før teltet var oppe i flott stand, da var det bare for Hanne og legge inn sin egen madrass og jeg et liggeunderlag. Så tok vi frem vinen og smakte godt på den. Da ble det mye snakking på svensk, norsk, dansk, tysk og ikke minst engelsk. Og kvelden gikk fort unna med vitser, stjernekikking før man fant teltet sitt. Og jeg må ærlig innrømme at rett før vi sovnet så krøp jeg 'inntil' Hanne for å ligge på madrass, og vi berget oss gjennom hele natten vi, og våknet frisk og uthvilt, eller ikke, på lørdagsmorgenen.

Da var det bare å sette seg på det nyklipte gresset og vente på frokost. Og når det klinger nyklipt gress i mine ører, begynner tårene og trille med en gang. Ikke fordi jeg synes synd på gresset men fordi jeg er megaallergisk, og det fikk jeg nok en gang oppleve i helgen. Frokosten var kvalmende rånebacon og en bløt omelett. Men iallefall, vi fikk i oss maten og kom oss av gårde til raftingen. En time og ti minutter i en liiiten tiny buss, der man satt sammenklemt. Så var det bare å hive seg i våtdrakten før man skulle kjøre enda ti minutter før man kom til elven man skulle rafte i. Det ble max norsk raftingbåt med twist of sweden and germany. Og i gang kom vi, og vi var alle i fyr og flamme hele første del av raftingen før sukker - og energinivået kom på et nivå under null, og vi satt kun i båten og møglet. Nesten ikke et ord ble utvekslet på siste halvdel. Etter raftingen fikk vi lunsj, og just fikk vi ikke energien tilbake, og pratingen ble nok en gang gjenopptatt.

På veien hjem stoppet vi ved et hotpools, og alle sammen gledet seg stort, helt til vi så at vannet boblet av grønne alger, og var så skittent av vi så ikke en cm ned i vannet, men likevel vi hoppet uti, og etterpå trodde vi det skulle gro alger og mose over hele oss. Da vi endelig kom tilbake til campen var det tid for å hoppe inn i andre klær. (les: ingen dusj eller vaskefasiliteter ved campen). Før det ble servert halvkokt spaghetti og kjøttsaus til middag før alle sammen hev seg på flasken. Etterhvert dro noen på byen og noen ble sittende igjen på campen. Alle sovnet vel tidlig, men hadde urolig søvn da folkene som kom hjem fra byen hadde virkelig slått seg 'vrang' og hylte op hele campen. Iallefall, vi våknet til en ny raftedag: Søndag.

Søndag raftet vi i Wairoa River like ved Tauranga, og det var av vansligste grad. Skal ikke klage, for det var meget tøfft:-D Vi hadde det kjempekoslig, og kjempegøy, og i dag hadde vi norsk båt med kun twist of Sweden, og selvfølgelig i form av Anna Gulbøy(intern). :-D

Jeg kom meg etterhvert hjem, og sengen ble raskt funnet for melking stod på programmet mandags morgen.

Hjertelig takk!

Tusen hjertelig takk til alle dere som har overført penger til meg, og jeg er nemlig utrulig glad for at dere støtter meg :-D Takk skal dere ha!

Ellers sitter jeg midt på lyse dagen og skriver blogg. Jo, det er fordi min kjære vertsmor sendte meg på dataen for å begynne å planlegge tur til min familie som kommer over om fire uker og seks dager - nøyaktig.

Som dere alle vet fra før så hater jeg å ha orden i sysakene, eller jeg syns det er bare greit å ha orden i sysakene, men jeg liker ikke at alt ansvar er på meg - hele tiden. Men iallefall, jeg har fått gjort noen rundsøk og det er bare noen små detaljer som gjenstår, så er alt planlagt.

Det høljer ned regn og det blåser helt forferdelig i dag, så det er godt å vite at jeg ikke skal gjøre noe annet enn å melke i dag, selv om det er et ork i seg selv når været er så trist.
Jeg har også fått vite at temperaturen på denne tiden av året er unormalt lav, og at det egentlig skulle ha vært shortsvær i alle kanter. Jeg synes det er rart, for jeg må dra på meg ullundertøyet når jeg våkner om morgenen. Så jeg tror de lurer oss med dette varme været. Iallefall er jeg sikker på at det kommer en dag, og da blir jeg ikke så høy hatten.

Det er også bare to dager til helg, og i helgen bli det(mest sannsynlig) mer vindrikking og to dagers rafting. Jeg skal pakke som en helt, og alt skal pakke i plastposer, for vi skal ligge i telt hele helgen, og jeg har ikke lyst til å våkne med at alt er dyngende vått. Jeg hater telturer, spesielt når det regner. Og sånn som dagen i dag er, ser det ikke lyst ut for helgen.

Vi skal rafte i en middels vanskelig elv på lørdag og en vanskelig grads elv på søndag. Jeg kommer til å sitte med skrekkslagne blikk før vi allerede har begynt, og gjett om hvem som kommer til å klynke med halen mellom beina av redsel før vi begynner turen, jo meg! Ja, jeg har innrømmet for lenge siden at jeg er en pyse når det gjelder fart og høyder, der jeg ikke har kontroll. Men jeg tar utfordringen selv om jeg kjenner adrenalinet pumpe rundt i kroppen min allerede nå.

Ellers så sendte Hanne meg verdens kosligste mail, med beskrivelse av min brusdagsgave, og jeg skal få plukke den ut om to uker, og jeg kommer ikke til å røpe hva det er for noe før den tid. Hadde det ikke vært for Hanne så?! Hun er bare en helt enestående person, og hvem hadde vel visst at vi skulle komme så godt overens da gitt.

Ellers så har jeg hørt på mange fine, søte sanger i det siste, og har faktisk hatt litt hjemlengsel. Så til alle dere som sitter hjemme og snufser og gråter for at jeg ikke kommer hjem på enda fire måneder og 13 dager, trøst dere med at jeg tenker på dere også. Ganske mye mer enn det dere tror. Jeg har nemlig skumle planer for å hjemsøke dere når jeg kommer hjem, og da blir dere mer redd, og kanskje kommer tilbake til de planer at dere vil sende meg tilbake igjen.

Fyogfy for en skrivekløe jeg har av og til.
Jeg får komme meg tilbake til virkeligheten, og kanskje kjøre meg en tur inn til Putaruru, og gjort noen ærender?! Men det regner, så det høljer! Da mener jeg bokstavelig talt, høljer ned som i en dusj. Værste jeg noen gang har sett, værre en regnskurene Norge har av og til.

Bursdagshelgen over!

Jeg har hatt verdens beste bursdagshelg, sammen med verdens beste makkere. Hadde aldri trodd at jeg skulle få det så bra på min bursdag. Iallefall!

Fredag freshte jeg sammen med Hanne, og vi satt oppe langt på natt og snakket lenge om alt mulig. Ja, vi er nesten som et gammelt ektepar. Vi snakker om alt. Fre insekter til ting som det ikke er vanlig å snakke om i dagliglivet. Haha!

Lørdag våknet vi klokken nullninullnull(09.00)! Da var det bare å hive seg rundt, og vi skulle jo bake. Eller jeg skulle bake. Vi lånte ovnen til gutte i Roy Rd. Men aller først måtte vi jo på butikken og handle. Countdown, som kjøpesenteret heter, har milelange reoler med uttallige utvalg av diverse varer. Ole Erik bestemte seg for at han og Gard skulle lage Taco til bursdagsmiddag. Og jeg ble straks veldig glad for det, for det er vel ca fire måneder siden jeg har spist Taco. Taco er jo bare megagodt. I tilegg skulle vi kjøpe inn til å lage kanelsnurrer, for jeg, bursdagsbarnet, skulle nemlig lage kanelsnurrer.

Men å finne gjær i NZ var ikke bare enkelt i det hele tatt. Vi norsker er jo veldig vant til fersk gjær. Men nei, vi fant ikke noe i kjøledisken, og etter å ha gått opp og ned alle reolene på Countdown ble vi ganske leie. Men så fant vi noe som heter Yeast. Bak på pakningeen så stod det at det var et middel som fikk brødet til å heve, så vi kjøpte det og tok sjansen på at det gikk greit.

I midlertid da vi kom hjem, og jeg skulle sette deig. Var jo oppskriften Hanne hadde funnet på norske. Et resultat av at innholdet av antall gram gjær skulle være i form av ferskgjær. Jeg ble meget oppgitt, da en tørrgjærpakke veide 8gram. Man kan jo ikke slenge oppi mange poser med tørrgjær. Men jeg tok den beslutning med å ta tre tørrgjørpakker oppi en dobbel deig. Og jovisst hevde deigen seg, og det er faktisk den beste søtdeigen jeg noen gang har satt.

Etterhvert kom Eli Anne og Olav kjørende fra Gisborne. De hadde frihelg, og ville gjerne joine oss. Derfor kjørte de hele fem timer bare for å feire bursdagen min, og gjett om jeg er glad for det da:-D

Iallefall på et pittelite kjøkken der det er så vidt til å stå to personer, ble fullstappet med tre stykker. Jeg bakte kanelsnurrer, og Gard og Ole Erik lagde Taco. Hanne (*kremt*) har tydeligvis lagt igjen husmorsevnene hjemme, og stod kun for vinservering til kokkene. Kanskje det er husmor nok det?

Iallefall, det ble verdens beste Tacomåltid drukket sammen med tre flasker vin og noen øl. Formen var iallefall stigende på samtlige norsker rundt bordet. Og vi hadde en finfin tid med masse skravling. Jeg fikk til og med blåse ut lys. Så snille de er de folka :-D

Det ble natta allerede klokken ett, og vi var derfor tidlig oppe søndags morgen. Da var det tid for Wildlife Park. Der vi fikk se lamaer, griser, fisker, geiter, sauer, esel, ALPAKKA og ikke minst LØVER! Jeg, Hanne, Eli Anne og Olav joina på dette, og vi storkoste oss selv om været tok oss på slutten.

Etterpå ble det film og jabbing i Roy Rd til gutta før jeg måtte finne nesen hjem til Waotu Rd. Deilig og komme hjem til sin egen seng, men det er så gøy å ut i helgene og være sammen med disse fantastiske menneskene. De gjør livet et hakk bedre uansett.:-)

Ellers så har jeg fått en svært koslig mail i dag fra min kompanjong og bestevenn Hanne! Hun sendte meg på mail hva hun ville gi meg i bursdagsgave og det er verdens beste gave, og er så uendelig glad i henne for det. Gaven skal jeg få om fjorten dager, og dere får vente til da for å høre hva det blir. Det er jo et uendelig utvalg så det er jo ikke enkelt!

?

Hva har jeg gjort i helgen?
Rett og slett ingenting, fordi vi ikke kom oss på Black Water Raftingen, og da ble lørdagsmorgenen brukt til å sove. Eller nei!

Etter en fredagskveld med kun filmer av Jim Carrey, var hodet mitt sprengt av latter og de underligste kommentarer, og derfor ble drømmeland deretter også. Jeg tror kanskje noe av sukkerinntaket i løpet av kvelden, som var i form av Cola, ikke gjorde hjernekapasiteten bedre. Men etter syv timer på sengegaveln våknet jeg ti på ni, LYS våken. Dessuten frøs jeg noe veldig. Så da var det bare å dra på seg klærne og glane tv.

Utover dagen ble det bestemt å bevege seg til Morrinsville, hvor kveldens party skulle foregå. Vi parkerte bilen hos mitt lille slott, og kjørte videre til Morrinsville. Da vi skulle finne fram til det huset vi skulle feste i måtte vi frem med karte og den grønne bibelen(der står alle adressene til traineene). Mobildekningen er ikke den beste i New Zealand, og rett utenfor Morrinsville(by) mistet vi rett og slett all dekning. Derfor ble det kartlesing og nummerleesing på vei utover, og joda fant fram gjorde vi.

Verten vår, danske Kristian, hadde sagt at det bare var å gå inn. Og vi lurte oss forsiktig inn, og hva ble vi møtt av? Joh, MUSELORT på hele kjøkkenbenken, svarte flekker over alt. Gulvet var vel ikke støvsugd på hvertfall et halvt år. Badekaret var fullt av grønt skum, og toalettet var verre enn et utedo. Det sier sitt. Iallefall så fant jeg en ubrukt Ajax-sprayflaske og (faktisk!) rene kluter. Jeg satte i gang med å spraye ned kjøkkenet mens guttene støvsugde kåken i rundt meg. Det så iallefall litt mer resepentabelt ut da vi var ferdige, men langt i fra greit.

Fy flate noe så ille er det lenge siden jeg har sett.

Men festen kom da i gang den. Jeg med min kjære vinflaske denne gangen fordi det ble for mye øl forrige helg. Vi var vel rundt 25 traineer der til sammen, og alle drakk seg 'gode og runde' i humøret. Alle sammen hadde en kjempetopp tid og jeg skal ikke klage. For jeg søvnet utendørs og ble heldigvis ffunnet og prøvd oppvarmet igjen, men jeg frøs fraktisk frem til at jeg fikk tatt meg en dusj søndagskveld!

Gøy å være på fest når alle er fra forskjellige land, og du blir sittende og snakke med folk hele tiden på litt halv-dansk, tysk, engelsk, norsk og svensk! Ikke helt enkelt dette. Men jeg hadde en kjempetid iallefall. Desverre ingen bilder akkurat nå. For Hannes kamera var tomt for batteri, og jeg har inget kamera. Vet at OleErik sitt kamera ble brukt! Men hvor er bildene?!

Dere skulle visst forresten ha fått galt kontonr sist og?! På bloggen. De som vil gi bursdag og/eller julegave: sett det inn på kontonr: 4266.14.50457 !

Avlyst

Guy Fawks kvelden på den lokale skolen var desverre avlyst. Og vet dere grunnen? Noe så enkelt som litt duskregn! Fy flate så værsyke mennesker har jeg aldri vært borti noen gang, og det har jeg sagt flere ganger, og tro meg de skuler på meg når jeg er like glad for at det er regn som det er sol.

Likevel fikk jeg slengt min værpsyke tilbake i fleisen i dag, da min kjære vertsfar har funnet ut at vi skulle fjerne gress rundt tre som er plantet på gården. Siden jorden som ligger på gården her er ganske bratt, har de gjerdet inn de bratteste områdene slik at kyrne ikke skal falle, og for at det ikke skal skje andre ulykker. Siden det er mye erosjon i jorda på New Zealand, vil folk plante trær for at det skal bli mindre fare for skred og ødeleggelser. Det vil si at på de fire bratteste områdene på Stebie Farm, er det plantet 580(!) småtrær. Disse er da plantet i et området der det ikke beiter dyr, og blir ikke disse småtrærne gravd fram fra gresset som skjuler dem fra sollyset vil de dø. Unødvendig bruk av penger betyr det.

Iallefall skulle jeg, vertsfar, og Steve(ansatt) grave frem disse trærne i dag. Og har du ikke sett langt gress før så hadde jeg iallefall sett det i dag. Og hadde det aldri regnet før, så hadde det i dag. For noe så vått, og noe så trasig har jeg ikke gjort i mitt liv før.

For det første skulle man finne planten, men i disse bratte bakkene var det ikke bare bare, og så måtte man jo finne opp-ned på seg selv i det høye gresset. Atpåtil så regnet det, pluss at regnklærne mine var gjennomvåt fra før fordi det er hull i dem. Toppen av kransekaken var jo det at jeg hadde superundertøy på meg(fordi det er kaldt om morgnene). Det betyr at jeg var klissvåt, tissetrengt, svett, og varm og forbanna(litt). Dere kan jo se for dere meg sammen med to STERKE karer prøve å gjør like mange planter som dem. Ikke enkelt men jeg prøvde. Både vertsfar og Steve lo av meg da vi var ferdige. Jeg var rød som en tomat og det dampet av meg som en travhest. De lo så tårene skvatt. Jeg må ærlig innrømme at det er lenge siden ruggmusklene har fått brukt seg så mye.

Men uansett hvor forbanna jeg var smilte jeg, og prøvde å ha humøret på topp. Jeg er jo en norsk tenåring(enda) så jeg skal jo ikke vise sure miner.

Iallefall det er, håper jeg, en ting jeg gjør bare en gang i livet mitt.

Hanne har foressten fått seg ny gård, og takk lov for at hun ikke flytter til sørøya. En kompanjong uten kompanjong, er ingen kompanjong! Jeg klarer meg rett og slett ikke uten. Er så glad for at jeg har funnet henne ! :-D (endelig skal hun også få kumøkk i nakken) !

Siste datakveld

Siste datakveld for denne uken gitt. Dagene går utrolig forte for tiden synes jeg, og jeg har alltid noe å gjør hvis jeg vil. Både denne uken og neste uke skal jeg stå opp klokken 05.00 og starte i fjøset. Heldigvis har jeg både lørdag og søndag fri, og da skal jeg ikke klage!

Det er foressten ikke så vanskelig å stå opp klokken fem, bare det at man kjenner at dette blir en lang dag. Jeg er som regel flink til å slukke lyset og slå av tv'n klokken halv ti, og da blir det ca syv og en halv time søvn - noe som er ganske bra for meg å være.

I helgen var det egentlig planlagt grotterafting med andre traineer, men har akkurat fått beskjed fra min kjære kompanjong at vi ble for sent ute til å melde oss på. Det er typisk trøndere å være treg, så en stor klask til oss i trynet, og neste gang skal vi være tidligere ute.
Derfor er helgen helt åpen for oss, men jeg rekner med at når vi to legger hjernene i bløtt, finner vi fort noe å gjøre.

Ellers er det ikke lenge til jeg er 20 år! Ja, hele tjue år. Og for den som vil gi meg gave kan gi meg penger, altså på min kjære konto. Samma hvor mye dere gir meg, men pengene går til et godt formål og det er altså til South Island turen som jeg skal på. Den er i mars neste år, og varer i hele tre uker. Det er mye som skal brukes penger på i tiden der nede, så jeg håper virkelig dere hjelper meg! Det blir mange minner for livet! (4266.14.50475) -> Kontonummer!

Idag har jeg, bortsett fra å melket, vasket 'rundt' på kjøkkenet hos min vertsmor. Det betyr at jeg fikk jif skurekrem og en klut, og skulle skure alle skapdørene! Jeg spurte om jeg ikke skulle vaske skapene å, altså innvendig, men det var ikke nødvendig fikk jeg beskjed om! Så haha, ikke akkurat som julevasken i Norge.

Torsdag 5.november er det Guy Fawks day her nede, og de feirer den vel i Storbritannia og Australia så vidt jeg vet. Det er en dag de sender opp fyrverkeri. Guy Fawks er mann som gjorde opprør i Storbritannia for lenge siden, og der var det innblandet eksplosjoner, så derfor feirer de denne personen med å sende opp raketter. Sykt, spør du meg. Men det blir jo en interessant opplevelse, for vi har jo hørt om denne personen i engelsktimene på skolen(iallefall det jeg kan huske).

Hanne snuppa mi si <3>

Strendene i New Zealand, nyydelig!

Whakatane og White 'Hangover' Island.

I helgen stod Whakatane for tur. Traineene skulle nemlig samles for å dra på båttur ut til New Zealands eneste aktive vulkan.

Jeg melket som en gal fredag ettermiddag sammen med min vertsfar og vi var ferdige en time før tiden, og dermed hadde jeg god tid. Skulle nemlig være hos Hanne så ikke altfor sent på kvelden siden vi skulle kjøre en time fra henne for å komme oss til Whakatane. Da jeg ankom Dusky Farms fem på sju, hev vi alle tingene inn i Hannes corolla og freste over til Whakatane. Der satt det en hel gjeng og tok i mot oss på den irske pubben. Og for dere som lurer så, JA - vi liker irske pubber for det går faktisk an å snakke der inne.

Iallefall, lille meg, skulle bestille mat men det var jeg forsein til. Derfor begynte jeg å drikke på tom mage(jeg har gjort det et par ganger før og man skulle tro jeg hadde lært). Det sier seg selv at ølen gikk fort ned, og etterhvert kom Eli Anne med to shotter til meg. Da sa det pang, og Anne Line var overstadig beruset. Men en ting er sikkert, jeg har aldri ledd og hadd det så morsomt noen gang. Etter hvert bega vi oss til en nattklubb. Det vil si høy musikk og skulle man kommunisere med noen måtte man gå uten for eller drive internasjonal tegnespråk. Iallefall jeg fikk danset av meg alle sanser og mer enn det. Og da tiden var kommet for å gå hjem var det bare å støtte seg til de jeg hadde i rundt meg.

Vel hjemme i senga på hostellet følte jeg at ting gikk litt mer rundt enn de skulle, og jeg hadde svært lyst til å bli edru. Ja, lettere sagt enn gjort. Det endte med at jeg tilslutt kom meg til dusjen, og fikk dusjet meg i sittende stilling en god stund. Og da jeg fant sengen svnet jeg som en stein. Da klokken ringte fire timer senere var det ting for White Island (vulkanøya), og jeg var oppe først av alle sammen og det vil si at jeg forsatt var i påvirket tilstand. Da vi endelig fikk kommet oss på båten, kom kvalmen og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men iallefall, jeg overlevde turen, selv om jeg trodde jeg ikke skulle gjøre det, og jeg fikk til og med med meg alt som ble sagt på den guidede turen på White Island.

Og i grunnen var det mye interessant som ble sagt. Etterhvert kom vi oss tilbake til båten og vi fikk lunsj og ferden gikk tilbake til fastlandet. Jeg, Hanne, Ole Erik og Gard fant fort Pizza Hut når vi kom tilbake, og det var meget godt med saltmat i magen min. Så gjorde alle andre seg for kveld nr.2 med drikking. Jeg holdt meg til cola hele kvelden og syntes det var greit nok for å si det mildt.

Klokken var to da vi var i seng og vi fikk en bra natt med søvn, og sto opp klokken halv ti dagen etter og spiste frokost før vi kjørte til en vakker strand ikke langt fra Whakatane! Der satt vi å pratet og solte oss. GØDT! Etterhvert bevegde jeg og Hanne oss til Tauranga for å spise Sushi og ta et bad i hot pools.

Ja, faktisk jeg har begynt å spist Sushi, ikke ordentlig sushi med rå fisk, men sushi med kylling og jeg synes det er like godt :-D

Det var huttrete kalt på stranden, så Gard måtte varme Hanne :-) (Søndag)


Jeg måtte kjenne på musklene til Anna :-) (fredagskveld)



Ja, et bilde sier mer enn tusen ord.

Anleggsbefaring på White Island, ikke helt enige om hvor vi skal sette monumentet!

En stykk glad nordmann og danske :-D

Kompanjong Hanne!

Da er det vel en god stund siden jeg har skrevet her, og grunnen er så enkel at jeg har ikke hatt nett på en stund, og har så å si vært opptatt med andre ting. Forleden hadde jeg jo fire dager fri som dere har fått med dere i forrige innlegg. Fredag, lørdag, søndag og mandag var dagene jeg hadde fått fri.

Jeg dro over til Hannes residens torsdag i forrige uke(altså en uke i dag)! Vi slengte oss i sengen med kola og sjokkis å så film, og selvfølgelig gikk skravla hele natten, og neste morgen satte vi kursen mot Gisborn. Ja ut mot østkysten av New Zealand. Vi hadde egentlig ingen planer, og skulle bare kjøre og se oss omkring. I Gisborne hilste vi på Captain Cook, altså han som fant New Zealand. 'Landingstedet' hans var nemlig i Gisborne området. Etter hilsingen på han, ble det litt shopping, og damesnakk. Så ble det jo selvfølgelig øl senere på kvelden, og vi hadde ganske godt selskap av hverandre (på en irsk pub), før svensken Fredrick dukket opp. Han hadde 'bare' kjørt fire timer for å være sammen med oss og drikke litt øl. Vi vandret videre til en annen irsk pub og tok noen øl til, spilte litt bilijard, utvekslet svenske og norske ord, lo så tårene trillet og til slutt ble så brisne og slitne at vi ville finne sengen.

Neste morgen spiste vi frokost sammen med fredrick, før vi tok fatt på ferden mot East Cape. Og på den ferden var vi innom de norske i Tolaga Bay, og vi fikk servert verdens beste lunsj, ever. Eli Anne serverte omelett med hjemmebak brød! Og dere skal tro det var deilig for to kvinnekropper som kjente at formen ikke var helt på topp etter gårdsdagens øl. Og etter to tre brødskiver var vi fit for fight igjen, og tok fatt på den svingete veien over east cape. Ja, selv om vi har fått sett altfor mye fin natur, må vi nok innrømme at veiene var faktisk i dårligere standard enn de norske. Jauhau, sa vi ganske mange ganger bare for å understreke det!

Lørdags kveld, booket vi inn på et søtt lite familiedrevet motell i en dødsforlatt plass kalt Hicks Bay. Vi fikk servert mat sammen med en hel haug med motorsykkelpar som tydeligvis var ute på tur. Vi koste oss en kveld uten øl, for vi var litt slitne.

Søndag bar turen mot Rotorua og de to norske guttene som bor der. Vi fant ut at vi skulle plage dem. Vi ankom Roy Rd i firetiden og så hva de hadde i skapene, og raste nedover til en matbutikk og handlet inn øl og mat. Hanne fixet dermed Wok til gutta kom hjem og jeg tok oppvasken, og jammen var det ikke to glade gutter som kom hjem fra kveldstellet og fikk varm mat. De var nok så slitne, og etter fire øl, gikk de i seng. Jeg og Hanne forsåvidt satt litt lengre med en øl i hånden, og sippet litt før vi fant sengen.

Utepå morgenkvisten fant jeg og Hanne sakkosekken og så film til gutta kom hjem, de gikk å la seg og vi tok turen til Tauranga og tilbringte dagen i hoot pools, og det var jammen meg deilig ja:-D Vi var slitne og avslappet etterpå så vi fant ut at vi gikk hver for oss. Det var en herlig helg sammen med kompanjong Hanne.

Sjekk ut Hannes blogg for bilder: www.hannesagriventure.blogspot.com

Hoppende glad.

Egentlig var det sagt at jeg skulle jobbe, også kommende helg og ha hver helg etter det ut november fri. Men min vertsfar kom i dag å sa det at det var ikke vits i å jobbe, jeg måtte heller ut å utforske New Zealand.

Jeg smakte litt på den kommentaren fra han, og sendte sporen straks en melding til Hanne for å høre om hun hadde fri. Etter et par minutter tikket det inn en melding der det stod at hun trodde hun hadde det. Jeg ble i hundre, hun ble i hundre. Og i en liten halvtime satt vi å tekstet hverandre som galninger. Og så, fikk hun dommen: Hun hadde også fri. Det ble meget fort bestemt at vi skulle til Gisborne. Ca en fem timers kjøretur fra Tauranga. Det er nemlig et kjempestort sprangstevne over der i helgen. Og hestegal som vi er må vi jo selvfølgelig kjøre fem timer for å komme på stevne.!

Ja, vi er gal, men hvorfor ikke? Vi lever jo kun en gang, og om vi må kjøre i fem timer har ikke det noe å si for oss, for vi er ikke akkurat dem som sukker over å kjøre bil. Vi elsker å kjøre bil, vi elsker å hyle til slagere som runger over radioen. Ja, det er oss to det:-) Og vi elsker å jabbe om alt mulig dritt og lort! Ja, alt som kommer gjennom munnstykket vårt er som regel tull.

Jeg gleder meg som en liten unge på julaften. Det skal bli så utrolig godt å komme seg vekk i gjen. Blir til tider litt lei av å være her og. Føler at jeg trenger meg på av og til. Slik er det.

New Zealenderne kaller seg ikke New Zealendere, de kaller seg for Kiwi'er her nede. Hvorfor? Jo det er rett og slett så enkelt fordi at nasjonalfuglen her heter Kiwifuglen. Og når de snakker om noe som er typisk for New Zealand, så kaller de det for 'typisk kiwi'. Iallefall saken er det at min vertsfamilie syntes at navnet mitt er alt for langt. Så nå kaller de meg for Lina! Det betyr også at alle naboer og alle folk jeg møter på min vei kaller meg Lina. Så når jeg nå skal presentere meg for folk så vet jeg ikke helt hva jeg heter lenger.
Minstemann i familien, Jack, på et og et halvt år kaller meg for Lili, så jeg har forsåvidt to navn her nede. Fortvil ikke, dere kan enda kalle meg Anne Line.





Her ser dere bilde av kiwifuglen. En fugl uten vinger, men med silkepels og nebb. Den legger egg, og kan ikke gjøre annet enn å springe på bakken.

Her ser dere Nordøya, og om dere klikker på bildet får dere se en større utgave, og hvis dere leter etter en plass som heter PUTARURU, som ligger midt mellom plassen Rotorua og Hamilton, så vet dere akkurat hvor jeg bor. Plassen Gisborne, som jeg og Hanne skal til er helt til høyre på øya. Ved østkysten.

Var det noen som savnet bilder?

Fikk en mail fra min mor, om at det var ikke alle i familien som hadde Facebook, og det skulle jeg vel ha tenkt på tidligere.

Iallefall i dag var det nok en dag med tidlig opp :-) Så det var bare å kjør opp til melkingsanlegget og starte og melke, og vi melket så fort at jeg dikk melkesyre i armene, da går det unna gitt. (Tenker positivt på det da: Jeg får muskler).

Senere på dagen, ble det en liten sovedupp før det bars med melking igjen. Siden mine vertsforeldre skulle bort i kveld, var det bare å melke for harde livet slik at vertsfar og jeg ble ferdige i rett tid. Steve(som er den andre ansatte) har nemlig helgen fri.
På ca 320 kyr brukte vi akkurat to timer på å melke. Tenk dere det! Jeg klager ikke, for jeg har koppet som en gal i dag.

Jeg sitter nå barnevakt for to små som har vært som noen engler i hele kveld. De så film frem til kvart over sju, så var det bare å pusse tennene og finne sengen. Ingen skrik og skrål i det hele tatt. Og stilt var det etter leggetid. (Tror foreldrene får seg sjokk når jeg forteller dem hvor englebarn de har vært, for vertsmor var svært bekymret for hvordan det skulle gå i kveld).

Her er det iallefall noen bilder fra sist helg :-)


Meg utenfor det vulkanske sentret. Var mye interessant der inne ja :-)

Jeg hoppet i fallskjerm, eller ikke. Hadde ikke helt dagen, så jeg tok et fallskjermhopp på bakken:-)

Fredrik(svensk) og Meg at the creaters of the moon. I bakgrunnen ser dere damp som kommer opp fra bakken. Det er jordas indre damp, for tenk!

Her ser dere boblende gjørme. (Det bobler fra jordas indre)

Her holder jeg på å blir hevet i elven av Alan. Hjelpe meg!

Pubkveld, kushit og 13dager!

I går kveld møttes vi seks traineer i en liten by ca førtifem minutters kjøretid fra meg. Det var et meget koslig møte. Der jeg, Hanne, Kristian(dansk), Trevor(irsk), Kristina(tysk) og Miriam (tysk) møttes til en matbit og (ØL) cola. Man kan som kvinne, drikke to glass vin og fortsatt kjøre bil her i landet. Men som jeg sa til Stephen og Debbie før jeg dro, at i Norge har vi så og si nulltoleranse for drikking og kjøring. Derfor var de svært lettet da jeg sa at min toleranse er null alkohol når du kjører din egen bil.

Iallefall, det ble mye prating om ku, lort, og mere ku. Ikke nok med det, men vi snakket også mye om fra hvor i landene vi kom i fra. Koslig å treffe andre traineer. Tror mine vertsforeldre var glad for å ha meg ut av huset en kveld å. Er jo første gangen jeg er ute på kveldstid, når jeg ikke har fridager.

Gleder meg allerede til neste uke, da planlegger vi tur til Rotorua, en annen by like i nærheten(times kjøring). Det er mange flere traineer der, så da blir det vel enda mere skravling. Får også treffe svenskene igjen og det er like morro.

Hadde to dager med vekkerklokken på 05.00, og må si jeg våknet før vekkerklokken begge dagene. Grunnen er vel at jeg har ikke lyst til å ha noen stående på trappen min bankende på vinduet 'midt' på natten. Klokken 05 er det mørkt her enda, så man står jo så å si opp før solen, og litt godt er det. Melkingen går kjempebra, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å ha melket flere jur enn min kjære bror har gjort i løpet av sin karriere som avløser. Jeg har blitt rask på labben!

Stephen lurte på her en dag om hvorfor jeg var så flink til å koppe kyrne(sette på melkemaskinen). Jeg dro til med en spøk å sa det at jeg bare er bygd for å kunne slike ting. Han lo! Jeg måtte senere på dagen forklare han at tanta mi(Tante Oddrun) er melkebonde på Oppdal, og at da jeg var mindre fikk jeg være med i fjøset og sette på maskinen. Jeg har ikke gjort det mange ganger, men noen ganger. Stephen ble svært imponert, og sa det at hun måtte ha vært en god lærer. Og ja, det må jeg innrømme at det er hun :-)

Jeg teller dager til neste gang jeg har fri, og i øyeblikket er det tretten dager i gjen. Da blir det tur til Tauranga, og nye sprell skal skje. Gleder meg kjempemasse, og rekner med det blir mye sprell på den turen, for det blir vel også mange nye traineer som blir med da.

Her ser dere nok et bilde av melkingsanlegget. Kyrne står med rompa inn i mot koppene, og dere kan tro det blir mye skit rundt omkring. Nå i disse tider bruker vi regnklær når vi er nede i grava. Om sommeren er ikke kushiten så løs som nå, så da kan vi ha på oss forkle og vanlig kjeledress..

Taupo

Fredag hadde jeg fri og jeg håpa inderlig at Hanne kom torsdagskvelden og joina meg i dobbeltsenga mi. Men neida, hun måtte jobbe, så jeg lå i min kjære dobbeltseng og så film for meg selv. Selvfølgelig jabbet jeg også dritt med min kjære pute slik at jeg latet som Hanne var der.

Fredag ble det å dra seg i sengen til klokken elleve, så surret jeg litt rundt på de fjorten kvadratmeterne mine, og prøvde å rydde litt - ikke enkelt! Så dro jeg inn til byen, fikk nok en gang prøvd meg på 'gæli sia tå vein', og fikk møtt omverden litt. Hanne fikk dratt rompa si hit i femtiden, og da var det bare å hive seg i bilen og kjøre en times tid sørover mot Taupo. Vi hadde bestilt rom på verdens søteste backpackers, og vi var ganske så fornøyde da vi hadde fått dobbeltseng og et minibad for oss selv. Vi hoppet inn i festskoene, og spiste litt pizza, før det bar rett til en Irsk pub. Der møtte vi fire glade svensker, en flott engelsk dame, en tysk jente og meg, Kristian(dansk) og Hanne. Vi kastet oss over ølen, slik vi hadde planlagt og vi bikket innpå. Etter mye prating og diverse, kom våre to langveisfarende, Feitze(Canada) og Alan(England). De hadde reist i hele seks timer bare for å joine oss. Ja heldig oss sier jeg. I mellomtiden hadde store deler av gjengen takket for seg så det ble et par øl til på Hanne, Kristian, Feitze, Alan, Fredrik og meg. Så stengte baren, og da stengte visst tydeligvis alle andre barene og. Men vi var enda øltørste, og øl ville vi ha. SÅ vi fikk rotet oss frem til en strippeklubb. Ja dere hørte riktig. Strippeklubb. Meg og Hanne og fire av guttene. Jada, vi drakk en øl hver og fant etterhvert ut at senga var den beste plassen. Og klokken var slagen 05.00 da vi nådde rommet vårt. Og jeg skal si dere vi har gentlemen på tur. De fulgte oss helt til døra på backpacker-hostellet :-D Meget bra det ja!

Lørdag morgen var det bare å ha på seg klær og ut å spise frokost. Vi var trøtt, veldig trøtt. Men vi fikk i oss litt mat før det ble å sette seg inne i bilen til Anna, og satte kursen mot Huka Falls, en foss like nord for Taupo. Ikke så spennende, men vi fikk likevel testet dagen-derpå formen. Iallefall noen av oss. Etter dette tok vi turen til The creaters of the moon. Altså varm damp som kommer opp fra jorden, og vi tok en tur rundt omkring på området og det tok ca en time. Det var veldig varmt disse dampene, og hviss man frøs så var det bare å sette seg ved siden av en damp, og varme seg. Vel tilbake i Taupo, måtte vi spise og det ble selvfølgelig Pizza:-D Etter et etterlengtet måltid måtte vi finne sko til meg, mine sko hadde revnet, så da var det bare å komme seg til sportsbutikk og kjøpe ordentlige sko. Puma!

Så var det bare å begynne å drikke igjen, og vi kosa oss med dart, og bilijard spilling på den irske puben igjen, og jeg må si jeg trivdes veldig godt der. Fin aura og masse folk.

Søndag var det plutselig duket for skydiving, altså hopping i fallskjerm. Siden jeg ikke var gira på dette, og tre andre hadde dratt på ski. Så ble jeg den personen som satt med alle tingene til alle sammen på bakken. Og ja, jeg liker meg best på bakken så derfor blir det slik. Jeg beklager til alle som trodde jeg hadde blitt megatøff når jeg kom hit, men jeg er fortsatt livredd for høyder og det er ikke akkurat det jeg begir meg ut på med det første! Hanne, Alan, Kristian og Feitze var tøffe nok til å hoppe. Og ja, jeg hadde dødd hvis jeg hadde gjort det.
Kanskje jeg skal hoppe neste gang?

Etterpå dro vi til et vulkansk senter der vi leste og fikk vite litt mer om New Zealand, vulkaner og jordskjelv. Visste dere at:
- Det er over 14 000 småskjelv i New Zealand hvert år?! Men kanskje to av det er på rundt 4 på richters skala, så skjelvene er svært små.
- Hele New Zealand er en vulkansk øy, og store deler av nordøya er en supervulkan, og hvis den eksploderer, kommer den til å ødelegge store deler av jorda-

Jeg fatter ikke at folk gidder å bo her?! Hehe.

Iallefall hadde vi en fin time på senteret, og etter der bar det hjem.

Idag var det enb ny arbeidsdag, og nå skal jeg jobbe atten kjedelig dager til, før det blir fri, og da skal vi til Whakatane. Der skal vi på en båttur for å se på en annen vulkan langt utepå havet.

I morgen kjære venner starter jeg på jobb klokken 05.3o.. :-)

Bilder kan dere se på facebook, har ikke tid til å laste opp nå..

Agricultur eller landbruk på godt norsk!

Tirsdag kveld møttes jeg og Hanne i Cambridge og tok turen videre til Hamilton Airport. Desverre så var det ikke et fly vi skulle sette oss i denne gangen, vi skulle nemlig sette oss ned i et konferanserom og si 'hei' til de 26 nye traineene som landet her på mandag. 6 spente norsker traff vi, fire gutter og to jenter. Kjempegøy å se nye norsker! Vi føler oss inngrodd både jeg og Hanne! Inngrodde trøndere som er stuck på en øy på andre siden av jordkloden.

Iallefall! Vi fikk snakket litt med hver vår nabo. Hanne er nabo med ei jente fra Møre, mens jeg er nabo med en fra Troms(tror jeg). Vi fikk advart dem litt mot NZ og da! Eller rettere sagt vi fikk oppklart en del misforståelser de hadde fått etter en times foredrag fra en politimann tideligere på dagen. De hadde jo blitt vettskremt stakkars.

Vi fikk nok en gang brukt lattermusklene våre altfor mye, og jeg klager ikke på det akkurat. Man føler seg så mye bedre etterpå. Det ble en sen kveld på oss! Jeg var iallefall veldig kineser da jeg våknet i morges. Stephen lo av meg da jeg kom på jobb, og lurte på hvor sen jeg ble. Jeg hadde jo hatt seks timer søvn, og for tre måneder siden var jo det hverdagskost for meg. Seks timer søvn var mer enn nok for meg i gamle dager(da jeg bodde i Norge). Så sant skal sies, så har jeg aldri i mitt liv hatt så lang søvnlengde i løpet av en natt hatt før, som jeg har nå. Det kan vel tenkes at ungdomskolen var vel siste gangen jeg hadde 'normal' søvnlengde! Etter frokost fikk jeg marsjordre om å sove et par timer, for jeg skulle melke 350 kyr alene senere på dagen. Jeg sperret opp øynene og prøvde å forklare at jeg var ikke trøtt etter å ha jobbet tre timer. Men jeg måtte sove, det var tross alt første gangen jeg skulle melke alene så jeg måtte ha energi.

Jeg trakk meg derfor stille tilbake i mitt lille hus og var alldeles ikke trøtt. Men hvem bråvåknet klokken halv 1 og lurte på hvilken tid på døgnet det var? Jeg skulle jo starte å jobbe klokken halv ett igjen. Så da var det å slenge på seg kjeledressen og løpe til jobb. Jøsses, og jeg jobbet standhaftig i ett kjør siden klokken 13.00 til klokken 18.20 i dag. *puh*

Jeg synes det er deilig når dagene flyr unna på dette viset, og man finner ut at man lærer noe nytt hver dag. Og hvis man får minst en takk, eller en ros i løpet av en dag så sitter jeg stolt på en sky jeg resten av dagen! Da vet jeg iallefall at jeg har gjort noe bra!

Dette ble sikkert et uberkjedelig blogginnlegg, men hva mer har man å skrive da?

Gleder meg sykt til helgen. Da blir det ØØØL igjen! :-D

Regn og regn.

Ja, her regner det så det spruter rundt oss. Rettere sagt, våknet til duskregn i dag morgest slagen klokken 06.30. Regn bryr da ikke meg det, eller jo litt. Men med friskt mot og glad for at jeg har en skikkelig sett med regnklær tok jeg fatt på arbeidsoppgavene. Og jeg fant raskt ut at dette kom til å bli en veldig våt dag. Ja, altfor våt dag.

Da jeg hadde jobber i to timer, var hendene mine blå og rosa, og de prikket. Jeg stod og klappet en liten stund for meg selv før jeg gjorde resten av arbeidsoppgavene mine. Og inntil da var jeg gjennomvåt, ja så mye hadde det regnet at jeg var gjennomvåt. Til og med regnklærne mine. Da bestemte jeg meg for å gjøre ferdig alle arbeidsoppgavene mine før frokost, så det ble frokost en halvannen time senere enn det jeg tenkte. Og siden det er søndag fikk jeg fri fram til melkingen klokken 15.00!

Jeg stakk derfor ned til det lille huset mitt bare for å være veldig lat, og det var jeg og. I tilegg til at jeg frøs noe inni hampen, så sovnet jeg og bråvåknet en halvtime før melking så da var det bare å kle på seg arbeidsklærne. Smarte meg hadde i midlertid ikke trodd at det kom til å haglregne vannrett mens jeg slappet av, så jeg hadde bare lagt fra meg regnbuksa på trappen, og den var jo selvfølgelig gjennomvåt. Så da måtte jeg på med et andre sett med regnklær før jeg hadde på meg arbeidsregnklærne. Jøsses, følte meg som det monstret. Humøret var litt bedre dog. Jeg og Steve(ansatt) jobbet som noen galninger for å bli ferdig. Så allerede etter en times melking var vi nesten ferdig. Og da skjedde det fatale. En av de flotte kyrne dreit på meg! Og fordi kyrne her i NZ blir fora med gress hele året er driten deres VELDIG rennende.. Så jah! Jeg måtte le selv om jeg var veldig pissed off. Hva annet skal man gjøre da, når man står i veien for en dritende ku?

Siden jeg har en veldig liten varmtvannsbereder i mitt lille hus, så ble det en veldig rask men varm dusj, før jeg dro på meg koseklær. Ja de største klærne jeg har, så nå ser jeg enda større ut.

Gleder meg sykt til Taupo neste helg. Har jo jobbet i en uke i strekk nå.. Husker ikke lenger hvordan det er å ha frihelg hver uke heller. Tenk at jeg aldri satte pris på det før. Nå setter jeg pris på at jeg bare har noen timer fri midt på dagen lørdag og søndag, det er helg nok for meg liksom.

For dere som ikke vet det så er det ca elleve uker til mamma, pappa, bård einar, andrea og ole gunnar kommer. Tenk det da at hele gjengen kommer. Nå er min oppgave å finne en leiebil og en plass for de å bo. De kommer i julen, så det blir nok en meget spennende jul for oss i år. Ja, jeg gleder meg enormt.
Og jeg gleder meg ikke noe mindre til min kjære kommer. Tjoooheeei, hele tre uke sammen med han da:-D

Her er et bilde fra bryggen i Auckland. Fantastisk fint der.! :-)

2.oktober.

Hjemme i Norge lir det mer mot høst og vinter, mens her skal det (liksom) li mer mot vår og sommer. Må si at, bortsett fra at solen steiker som bare det innimellom, så minner våren i New Zealand meg om våren i Norge. Kaldt, vått og vindete.

I helgen har vertsfar fri, og han skulle ta igjen litt søvn. Jeg måtte fnise inni meg da jeg kom inn til frokost i morges og fikk høre det at barna hadde aldri vært så urolige som de var i natt, og han hadde ikke sovet et grann mer enn det han hadde gjort til vanlig.

Jeg startet arbeidsdagen klokken sju i dag, og er i skrivende stund ikke ferdig med arbeidsdagen enda. Nå sitter jeg nemlig barnevakt for de to små i huset. Minstmann, Jack, var allerede lagt da jeg kom inn til middag klokken kvart over seks. (Han er nemlig syk, og var veldig trøtt). Oppgaven var derfor å legge Emma på tre år, i seng uten hyl og tenners gnissel. Foreldrene bruker som regel en times tid på å legge jenta fordi hun er en villstyring. Jeg derimot brukte ti minutter på å få henne i seng, og to minutter senere(med litt sutring) sov hun. (Klappe meg selv på skuldren). Minstemann våknet også i mellomtiden og skrek, men han ville bare ha vann og sovnet like fort som han våknet. Jeg er en flink babysitter!

Ellers er det ikke mye som skjer. Tirsdag neste uke skal vi treffe nye traineer som kommer, og det blir spennende også er det kun en uke igjen til Taupo :-) Det blir flott. Gleder meg suuupermye :-)

Liker ikke blogg.no

Beklager! Men nå har jeg skiftet til en ny og bedre blogg, der jeg faktisk kan logge meg på og skrive innlegg. :-)

Supert, og nå skal dere få hele historien om hvordan Auckland helgen min var.

Auckland.

Torsdags ettermiddag dro jeg til min kjære Hanne i Bethlehem. Der måtte jeg se på at Hanne-mor jobbet før vi stakk av ned til byen en tur før middag. Det ble en forholdsvis kort tur i byen. Det regnet som bare det og vi var egentlig klare for å bli med på skoleoppvisning til minstejenta i Hannes vertsfamilie. Så vi ble med, og det var en stappfull sal fullt av folk, og oppvisningen handlet om Mount Maungenui som ligger i Tauranga. Jeg synes barna var kjempeflinke, og de skal få masse ros. Masse dans og musikk fikk vi se, og det ble mye Maori i det hele, så vi fikk se litt av den Maoriske kulturen.

For dere som ikke vet det, så er Maori urfolket til New Zealand, slik som Norge har samer. Her nede er det flust av Maorinavn over alt, så de tar godt vare på den kulturbiten av New Zealand.

Etter oppvisningen bar det hjem til Hannes leilighet der det ble koola og sjokkis sammen med filmen Notebook. Jeg har blitt en mester på å finne feil i filmer, så nå synes jeg ikke det er gøy å se film lenger. Men slik er det. Notebook er iallefall verdt og se, ganske rosafilm(jentefilm), men likevel jeg og Hanne liker jentefilmer - vel og merke?!

Etterhvert lempet jeg den store rompa mi ned på madrassen min og sov som en stein til klokken var halv ti dagen etter. Da tjuvlånte jeg dusjen og sto der i et kvarter, før jeg skravlet i vei med Hanne mens hun var på jobb. Da klokken nermet seg halv to var det bare å hive seg i bilen og dra mot Auckland. Vi brukte tre timer dit, og når vi kom fram var det bare å hive på seg løpeskoa og finne en butikk slik at jeg fikk kjøpt meg strømpebukse og smykke, for så å løpe tilbake for å bytte klær, for så å ta taxi ned til teateret.

Mamma Mia sto for tur. Vi gledet oss som små unger, og vi kjøpte oss en drink, drakk den forholdsvis fort(til å være oss to), fant setene våre og satte oss godt til rette. I førstningen var vi begge egentlig skuffet. Grunnen til skuffelsen var at den var altfor 'lik' filmen i begynnelsen og de fikk ikke noe drag over det. Men så kom det, vi lo og lo, og sang (litt) med. I pausen drakk vi nok en drink og vi lo så tårene trillet. Skuespillerne var TOPP, og for en fantastisk driv over det hele og man kunne virkelig se det at de hadde lagt arbeid i stykket, og det er ikke for noe at man betaler dyredommer for å se det showet! Jeg er mektig imponert.

Etter showet var det bare å finne seg mat, vi var skrubbsulten og etter litt mat, møtte i Feitze og Alan. To andre traineer som vi ble med ut. Vi tok noen øl og begynte virkelig å komme i form, og etterhvert kom det fire andre traineer, så da ble det flere øl, og flere rusbrus og etterhvertble stemningen meget topp. Vi lo så tårene trillet og vi snakket så munnen var tørr. Vi hadde en kjempekveld og klokken var slagen 05.00 når vi ankom hostellet vårt. Vi stupte i seng, og visste meget godt at vi skulle opp om noen timer for å finne på mer sprell sammen med traineene :-) Frokost ble det, og enda mer gåing i Auckland ble det og vi tok turen innom museet og fikk enda mer Maori rundt oss. Vi ble også med på et show om maorier, interessant. Kjempemorro. Etterpå ble det å ta turen ned mot havna og bare se før vi bestemte oss for å sette oss ned å ta en øl, og øl ble det:-)

For de som ikke har skjønt det enda, så har jeg begynt å drukket ØL! Tenkt det da, det hadde jeg aldri trudd om meg selv en gang. Denne lørdagskvelden slo vi til med å gå på et steakhouse midt i byen, og gjett tre ganger hvor mye det koster for ordentlig angus kjøtt her nede? Litt over hundrelappen for et måltid og da kunne du velge selv hvor stort kjøttstykke du ville ha! Tenk det da? I Norge måvi betale dyredommer. Etter maten fant vi oss en roldig pub - London pub. Der befant det seg voksne mennesker og ikke så altfor høy musikk, så vi kunne faktisk høre hva vi sa til hverandre. Etterhvert forsvant fire av traineene. De var nok meget trøtte etter forrige kveld, så jeg, Hanne, Feitza og Alan var igjen. Vi spilte bilijard, drakk øl/rusbrus, whisky(ikke jeg og Hanne) og mye annet stæsj!

Vi hadde det kjempegreit, og fant ut at vi skulle ta kvelden klokken 03.00(for da stengte puben). Uheldigvis hadde Hanne og Alan latt jakkene sine på noen stoler en stund, og når vi skulle hjem var de borte. Telefonen til Hanne lå i hennes veldig dyre jakke. Alan fikk heldigvis ringt tak i en person som plutselig snakket i Hannes telefon. Og etter en god del løping i Auckland for å finne disse jentene gav jeg opp, jeg dro hjem. Feitze dro hjem. Mens Alan og Hanne var ute på jakke-jakt. Hanne var hjemme igjen klokken seks(vi flyttet klokken en time frem i helgen).

Det ble meget lite søvn før vi måtte opp klokken halv ti, skynte oss å pakke og sjekke ut fra rommet vårt. Da ble det frokost før vi besøkte skytower. Skytower er et slags tyholtårn, bare tre ganger større. Og er en kjempeattraksjon i Auckland. Jeg og min høydeskrekk fikk prøvd seg i dag og, og jeg er like ukomfortabel i høyder som før. Hanne, Alan og Kristian hoppet ned hele tårnet. og jeg beundrer tøffheten deres. Det ble tatt noen bilde for å si d sånn. Etterpå var vi på et haiakvarium, og det var veldig interessant. Så var det bare å ta veien fatt hjemover, og jeg kjørte hjem Hanne før jeg kjørte hjem selv.

Så var det bare å stuuupe i senga mi og sove mest mulig. Mandag ble imidlertid veldig rolig, da jeg fortalte at jeg hadde sovet syv timer i helgen. Jeg fikk streng beskjed om å finne senga mi og sove litt mer. Men jeg jobbet timene jeg sklle fordi.

Debbie og Stephen lo av meg, og kalte meg typisk ungdom. Flott å ha vertsforeldre som virkelig skjønner at ungdom også skal ha det gøy.

Nå er det ikke lenge til neste tur for traineene og turen går til Taupo. Denne gangen skal de visst lure meg med på fallskjermhopping. Jeg vurderer, men vil ikke påstå at jeg kommer til å gjøre det. Tiden vil vise.. Jeg vil jo helst overleve også!

Mer melking står på programmet, og jeg har enda ikke hørt noe klaging på jobben min, så jeg rekner med jeg gjør en bra jobb.

Meg, Alan(UK), Fredrik(Sverige) og Feitze(Canada)

Meg og Anna(tvillingsøster til Fredrik). Vi er på akvarium :-)Meg og Hanne ;-) Vi er i siget.Må si kneene skalv da jeg sto på glassgulvet og vi så ca 200 meter rett ned på gata. Stakkars Alan måtte holde meg i hånden.