What kind of christmassong do the lions sing?

JUNGLE BELLS!

I går dro bestemor og bestefar tilbake til Dunedin, hvor de bor! Da har de vært her i litt over en uke, nesten to. To kjempekoslige folk som jeg kommer svært godt overens med, og de tar alt med et smil.

Vi feiret også jul mens de var her. Debbie og Stephen skal nemlig ikke på sørøya å feire jul i år, så derfor stelte de i stand en julelunsj en dag, og julemiddag en annen. Juletradisjonene er egentlig svært forskjellige. Og siden det kun er en utvalgt liten del av verden som feirer jul den 24, så tilhører NZ den store delen som feirer jul den 25. De har ikke mandel i grøten, dermed er det ingen marsipan eller gavåpning etter grøten. Det som er tradisjonen her er at alle sammen får en cracker ved julemiddagen. Det betyr at alle sammen får en slags gave som vi får på kransekaken i konfirmasjoner og brylupp osv. En slik en som sier pang når du drar i begge ender. Crackeren inneholder en liten, kanskje nyttig, gave. Helst skal du hjelpe sidemannen med å åpne sin. En gangske fin tradisjon, men hjelpe trøst, så tidkrevende da!

De har heller ingen julenisse som kommer inn døra på kvelden med gaver til barna. Barna får nemlig ikke se julenissen i løpet av jula, for han kommer nemlig veldig hemlig ned igjennom pipa i løpet av natt til 25.desember og legger gaver i julesokken som de enten har hengende på veggen eller på ei dør eller noe sånt.

De pynter også juletreet første desmeber, og juletreet er i form av et ganske lite plastikktre. De er som oftest grønne, men det finnes tusen forskjellige varianter. Rosa, glitrende, blåe, gule. Blir temmelig svimmel når man går i butikkene. Og det første de gjør når nyttår er ferdig er å pakke ned treet i pakkeske, og gjemme det i et hjørne til neste jul. Morsomt.

Sist frihelg, altså sist helg var vi i Cormandel. Jeg dro sammen med Feitze og Kristian og til Tairua og ventet på Anna, Fredrik og Nadine. De kom etterhvert, og så mye regn på en gang har jeg aldri sett før. Og når vi skulle gå hundre meter bort til pubben litt senere på kvelden var vi gjennomvåte før vi nådde pubben. Ja, slik kan det gå. Jeg hadde som vanlig ikke spist siden frokost og ville ha mat. Men jeg var sent ute, og måtte betale 14dollar(!) for en liten rett med mikrobølgeovnvarmet pasta som smakte ingenting. Da var jeg lei. Etter en smirnoff ice, dro vi tilbake til backpackeren satte oss ned sammen med omreisende og så filmen Juarassic Park! Jommen sa jeg.

Jeg sovnet under filmen, og det var meget godt og finne sengen etterå, og jeg har aldri i mitt lange liv sovet så godt på en steinhard madrass. Det var, for å si det sånn, meget vanskelig å komme seg opp dagen etter. Men det gikk og ferden skulle gå til Hot Water Beach. Etter pannekakefrokost, satte Anna, Nadine og jeg i en bil, og kjørte opp og ne, hit og dit og overalt. Det var 1001 svinger, hvertfall. Og da vi skulle svinge av mot hot water beach, var veien oversvømt! Ja, jøss! Det hadde regnet så mye at landskapet hadde forandret seg til en innsjø. Stakkars okser midt ute i paddocken hadde strandet på en 'øy'.

Vi kom oss videre, og etterhvert ankom vi Coromandel Town. En søt liten 'landsby' med kanskje sju butikker. Vi fikk med oss en juleparade også. Det er et lite opptog med masse julekostymer, og en nisse så klart. Det er vel også en tradisjon alle byer i New Zealand har, enten første eller andre helgen i advent.

Søndag skulle vi dra hjem men først måtte vi innom et pottemakeri for å ta en serverdighet mens vi var der, og joda et lte minitog måtte vi ta, og hele turen tok ca en halvannen time. Der fikk vi se veldig mye skog, litt utsikt, og vegger lager at vinflasker. Endestasjonen var et mummihus, som vi gikk opp og fikk se utover havet før vi dro tilbake i samme tog. Hadde en koslig tur, og skal absolutt ikke klage. Deretter kom vi oss videre til Waihi Beach der vi bare lå og møglet en halvtimes tid før vi vendte nesen hjem til våre kjære vertsforeldre.

Jeg har hatt nok av å gjøre den siste tiden, og nå er det under to uker til mamma og pappa med søsken kommer, og det er litt over fire uker til min kjære kommer. Gleder meg sykt. Det skal bli så morro!

Ellers har sommeren kommet for alvor. I dag, etter tre dager med over tredve grader, ble 21 grader plutselig veldig kaldt. Huff, ikke enkelt med disse temperaturene. UV-strålene er også foressten veldig sterke her nede. Verdens UV-skala går fra 1-11. Og her om dagen så lå den på fjorten pluss her nede, og da kan man godt si at solen er sterk, og det fikk jeg prøvd ut da jeg sovnet i solen her om dagen, og jeg lå der og stekte i kun førtifem minutter, men likevel var jeg neger etterpå. En slik farge som jeg fikk da har jeg ikke fått etter tre dager med soling i Norge en gang. Da kan vi snakke om sterk sol.

Iallefall føler jeg straks for å runde av min skriving, da jeg tror jeg må ut å arbeide litt! Den som har lest hele dette blogginnlegg må være litt gal mener jo jeg. Men slik er det når det hoper seg opp med stoff man skal skrive om.

:-)