!

Liker ikke å tenke på at det jeg gjør er noe av det siste jeg gjør. Jeg har mine siste melkinger med ku, jeg har mine siste måltid med vertsfamilien, jeg har mine siste stunder med vertsbarna, har mine siste gåturer over paddocken mellom huset mitt og hovedhuset før jeg drar til Norge.

Jeg liker heller ikke å ta farvel. Er verdens værste person til å gjøre det. Bare tanken får tårene til å velle i øynene mine.

På søndag blir det en av mine siste rideturer hos naboen. Hun lurte på hvor jeg ville, og jeg svarte stranden. Så vi skal faktisk til stranden å ri hest på søndag. Jeg gleder meg vilt, og synes det er morsomt å tenke på at hun ville gjøre noe så spesielt for meg.

Jeg syntes det var hardt å si hadet til de hjemme når jeg dro i august, men det er jammen hardt og si farvel til det livet du har her og. Og dette livet kommer jeg aldri tilbake til, ALDRI!

Men dere må ikke misforstå i den retning at jeg ikke vil hjem, for det vil jeg mer enn gjerne. Det er bare det at det er så rart å si farvel. Tanken på å ikke gjøre dette flere ganger.

Nå er jeg altfor sentimental. Slenger inn et bilde av maskina vi bruker til å kappe ved.